Mine antakelser om at Satyricon gurgler om forstoppelse (se under), var selvsagt for gode til å være sanne. Det har omsider gått opp for meg også. Jeg synes likevel at min tolkning gir langt bedre hat-vibber enn den mer ordinære tekstlinjen som faktisk er den korrekte.
Men innlegget har ihvertfall avstedkommet reaksjoner, og det er jo alltid hyggelig. Forutsigbart nok rykker noen instinktivt ut og mener at dette er no jævla bråk (se kommentarboksen), noe som får andre til å replisere at nei, det er det faen ikke. Og så har man det gående. Atter andre nøyer seg med muntre tilrop fra sidelinjen siden de vet med seg selv at de har rett.
Selv synes jeg black metal og denslags ofte tenderer mot det komiske, ikke minst vokalbruken, og det var igrunnen det som var det underforståtte poenget med det forrige innlegget. Men, hey, jeg er over 30 - for meg er fremdeles Reign in Blood med Slayer og Psalm 69 med Ministry de ultimate hat- og adrenalinskivene. Og black metal har ihvertfall mer for seg enn den ulidelige nu-metalen.
Jeg så forresten Satyricon på Quart i sommer. Det vil si, jeg kunne såvidt skimte dem fra ølteltet som befant seg et par hundre meter fra scenen. Rapportene fra de som sto gunstigere plassert, gikk ut på at høydepunktet kom da vokalisten gikk på trynet i pyrogreiene til Rammstein.
Moralen er at det går en hårfin linje mellom det demoniske og det komiske.
Men innlegget har ihvertfall avstedkommet reaksjoner, og det er jo alltid hyggelig. Forutsigbart nok rykker noen instinktivt ut og mener at dette er no jævla bråk (se kommentarboksen), noe som får andre til å replisere at nei, det er det faen ikke. Og så har man det gående. Atter andre nøyer seg med muntre tilrop fra sidelinjen siden de vet med seg selv at de har rett.
Selv synes jeg black metal og denslags ofte tenderer mot det komiske, ikke minst vokalbruken, og det var igrunnen det som var det underforståtte poenget med det forrige innlegget. Men, hey, jeg er over 30 - for meg er fremdeles Reign in Blood med Slayer og Psalm 69 med Ministry de ultimate hat- og adrenalinskivene. Og black metal har ihvertfall mer for seg enn den ulidelige nu-metalen.
Jeg så forresten Satyricon på Quart i sommer. Det vil si, jeg kunne såvidt skimte dem fra ølteltet som befant seg et par hundre meter fra scenen. Rapportene fra de som sto gunstigere plassert, gikk ut på at høydepunktet kom da vokalisten gikk på trynet i pyrogreiene til Rammstein.
Moralen er at det går en hårfin linje mellom det demoniske og det komiske.
Kommentarer
Legg inn en kommentar