Det begynner å bli på tide å oppsummere året som er gått; filmene man har sett, platene man har kjøpt, tegneseriene og bøkene man har lest, hvem man har pult.
Jeg begynner i en ende, med noen bøker jeg kan stå inne for å ha lest, så porsjonerer jeg det litt utover. Jeg har uansett ikke særlig annet å skrive om for tida.
Dronningen sover av Ingvar Ambjørnsen
Selvsagt leste jeg Ambjørnsen da jeg var tenåring. Jeg leste Hvite niggere og fikk lyst til å røyke tjall, drikke hardt og leve som om hver dag var den siste. En del år har passert siden den gang. Ambjørnsen har drevet med sitt og jeg med mitt. Når jeg nå såvidt har gjenopptatt bekjentskapet gjennom denne lille boka, er det godt å se at også Ambjørnsen har utviklet seg. Han er en langt mer sofistikert forfatter i dag enn den gang da. Fylla står fremdeles sentralt, men nå først og fremst som bakteppe for en moden kjærlighetshistorie som er like deler vakker og brutal.
Steppeulven av Hermann Hesse
Det bekymrer meg egentlig litt at bøker om 50-åringer i krise kan gjøre så dypt inntrykk på meg. Jeg har for eksempel blitt uforholdsmessig sterkt grepet av de siste bøkene til Dag Solstad. Det bekymrer meg litt, men slik er det nå engang. Hesse advarer i et forord mot å henge seg for mye opp i Steppeulvens tristesse. Da kan man gå glipp av det han prøver å si om en høyere, åndelig verden. Men jeg kan ikke noe for det, jeg føler meg først og fremst truffet av Steppeulvens karakteristika. Jeg er nok litt Steppeulv selv. Ihvertfall en dingo eller en hyene eller noe sånt.
The Body Artist av Don DeLillo
Jeg merker at jeg sliter når jeg prøver å skrive om annet enn det som er håndfast og konkret. Det virker ikke som om språket mitt strekker til. Don DeLillo, derimot, greier det. Rent språklig tror jeg The Body Artist er noe av det fineste jeg har lest. Han tar nyansene, ordene flyter som om de er rene tanker. Og historien beveger seg nettopp i grenselandet mellom det sanselige og ... noe annet. "A metaphysical ghost story about a woman alone," står det på baksiden ... Jeg sliter med å finne egne ord. Beklager.
Markens grøde av Knut Hamsun
Det er fort gjort å glemme her man sitter ved IKEA-pulten og knotter på iMacen, men for bare et par generasjoner siden var vi fiskere og bønder alle mann. Ordentlige arbeidsfolk, sånne som Isak og Inger på Sellanrå. Tause, men handlekraftige, med skitt under neglene. Det finnes selvsagt et utall gode grunner til å lese Hamsun, men når det gjelder hvem vi er og hvor vi kommer fra, er Markens grøde uunngåelig.
Jeg begynner i en ende, med noen bøker jeg kan stå inne for å ha lest, så porsjonerer jeg det litt utover. Jeg har uansett ikke særlig annet å skrive om for tida.
Dronningen sover av Ingvar Ambjørnsen
Selvsagt leste jeg Ambjørnsen da jeg var tenåring. Jeg leste Hvite niggere og fikk lyst til å røyke tjall, drikke hardt og leve som om hver dag var den siste. En del år har passert siden den gang. Ambjørnsen har drevet med sitt og jeg med mitt. Når jeg nå såvidt har gjenopptatt bekjentskapet gjennom denne lille boka, er det godt å se at også Ambjørnsen har utviklet seg. Han er en langt mer sofistikert forfatter i dag enn den gang da. Fylla står fremdeles sentralt, men nå først og fremst som bakteppe for en moden kjærlighetshistorie som er like deler vakker og brutal.
Steppeulven av Hermann Hesse
Det bekymrer meg egentlig litt at bøker om 50-åringer i krise kan gjøre så dypt inntrykk på meg. Jeg har for eksempel blitt uforholdsmessig sterkt grepet av de siste bøkene til Dag Solstad. Det bekymrer meg litt, men slik er det nå engang. Hesse advarer i et forord mot å henge seg for mye opp i Steppeulvens tristesse. Da kan man gå glipp av det han prøver å si om en høyere, åndelig verden. Men jeg kan ikke noe for det, jeg føler meg først og fremst truffet av Steppeulvens karakteristika. Jeg er nok litt Steppeulv selv. Ihvertfall en dingo eller en hyene eller noe sånt.
The Body Artist av Don DeLillo
Jeg merker at jeg sliter når jeg prøver å skrive om annet enn det som er håndfast og konkret. Det virker ikke som om språket mitt strekker til. Don DeLillo, derimot, greier det. Rent språklig tror jeg The Body Artist er noe av det fineste jeg har lest. Han tar nyansene, ordene flyter som om de er rene tanker. Og historien beveger seg nettopp i grenselandet mellom det sanselige og ... noe annet. "A metaphysical ghost story about a woman alone," står det på baksiden ... Jeg sliter med å finne egne ord. Beklager.
Markens grøde av Knut Hamsun
Det er fort gjort å glemme her man sitter ved IKEA-pulten og knotter på iMacen, men for bare et par generasjoner siden var vi fiskere og bønder alle mann. Ordentlige arbeidsfolk, sånne som Isak og Inger på Sellanrå. Tause, men handlekraftige, med skitt under neglene. Det finnes selvsagt et utall gode grunner til å lese Hamsun, men når det gjelder hvem vi er og hvor vi kommer fra, er Markens grøde uunngåelig.
Kommentarer
Legg inn en kommentar