Det er søndag, og visstnok også en eller annen form for helligdag. Jeg har heldigvis ikke annet å foreta meg enn å lese Dag Solstad og tusje litt på en serieside.
Jeg har lyst til å gå ut en tur også, få litt frisk luft i kroppen, men det har begynt å regne så det blir nok ikke noe av. Det er riktignok de som insisterer på at det ikke finnes noe sånt som dårlig vær, men enhver nordmann vet jo innerst inne at det er det rene og skjære selvbedrag. Det jeg ser utenfor stuevinduet mitt nå, kan ikke kalles noe annet enn dårlig vær.
Nei, jeg blir heller inne og tusjer litt og leser litt.
Fra T. Singer , s. 21-22:
"Det som hadde gitt hans egen ungdom verdi, det var ikke et utslag av suverent valg, men et nødvendig tiltak for å beskytte seg selv mot å bli avslørt i pinlige situasjoner, av gåtefullt opphav. Han hadde trodd han hadde valgt sin ungdomspositur som en destruktiv betrakter av livet, i full suverenitet. Slik ble han sett på av andre, og slik så han på seg selv. Og han hadde likt det, for det forventes jo av unge menn at de skal være alt annet enn betraktere av livet. Det virker skjærende livsfornektende. For hvis man ikke kan være deltaker i livet når man befinner seg i sin skjønne ungdoms tid, når skal man da være det? At noen nekter å ta imot og bruke de gaver ungdomstida skjenker den som er ung, gjør et opprørende inntrykk på den som har glede av å betrakte den ungdom som kommer etter en selv. Den passive unge mann er og blir et frastøtende syn, og et slikt frastøtende syn hadde Singer søkt å være, med åpne øyne. Han ga faen. Han ga faen i alt. Han sølte med livet sitt ved å betrakte det, og imens rant tida, og ungdommen med den, uten at Singer hadde løftet en finger for å fastholde, og nyte, ungdommens misunnelsesverdige tilstand. Han var en karakterløs grubler, en identitetsløs livsfornekter, en rein negativ ånd, som betraktet det hele på en nesten selvutslettende måte. Han lot seg drive med, med en så stor likegyldighet at den hadde kunnet gi ham en befriende følelse av frihet, eller uavhengighet. Han var en anonym og upraktisk vandrer på livets landevei, han gikk lutrygget og stirret ned i bakken, midt i sin ungdoms vår, år etter år."
Noe så bra.
Jeg har lyst til å gå ut en tur også, få litt frisk luft i kroppen, men det har begynt å regne så det blir nok ikke noe av. Det er riktignok de som insisterer på at det ikke finnes noe sånt som dårlig vær, men enhver nordmann vet jo innerst inne at det er det rene og skjære selvbedrag. Det jeg ser utenfor stuevinduet mitt nå, kan ikke kalles noe annet enn dårlig vær.
Nei, jeg blir heller inne og tusjer litt og leser litt.
Fra T. Singer , s. 21-22:
"Det som hadde gitt hans egen ungdom verdi, det var ikke et utslag av suverent valg, men et nødvendig tiltak for å beskytte seg selv mot å bli avslørt i pinlige situasjoner, av gåtefullt opphav. Han hadde trodd han hadde valgt sin ungdomspositur som en destruktiv betrakter av livet, i full suverenitet. Slik ble han sett på av andre, og slik så han på seg selv. Og han hadde likt det, for det forventes jo av unge menn at de skal være alt annet enn betraktere av livet. Det virker skjærende livsfornektende. For hvis man ikke kan være deltaker i livet når man befinner seg i sin skjønne ungdoms tid, når skal man da være det? At noen nekter å ta imot og bruke de gaver ungdomstida skjenker den som er ung, gjør et opprørende inntrykk på den som har glede av å betrakte den ungdom som kommer etter en selv. Den passive unge mann er og blir et frastøtende syn, og et slikt frastøtende syn hadde Singer søkt å være, med åpne øyne. Han ga faen. Han ga faen i alt. Han sølte med livet sitt ved å betrakte det, og imens rant tida, og ungdommen med den, uten at Singer hadde løftet en finger for å fastholde, og nyte, ungdommens misunnelsesverdige tilstand. Han var en karakterløs grubler, en identitetsløs livsfornekter, en rein negativ ånd, som betraktet det hele på en nesten selvutslettende måte. Han lot seg drive med, med en så stor likegyldighet at den hadde kunnet gi ham en befriende følelse av frihet, eller uavhengighet. Han var en anonym og upraktisk vandrer på livets landevei, han gikk lutrygget og stirret ned i bakken, midt i sin ungdoms vår, år etter år."
Noe så bra.
Kommentarer
Legg inn en kommentar