Kan ikke nekte for at det er godt å være hjemme igjen etter tre dager med konserter, drikking og mange lange transportetapper gjennom Oslos gater. Og det føles ekstra godt når jeg vet at jeg har resten av uka fri til å tegne og ellers sulle rundt i min egen lille verden. Ikke minst skal det bli godt å få lagt om et kosthold som de siste dagene nesten utelukkende har bestått av øl, sigaretter og junk food.

Men konsertene da, hvordan var de?

Joda, jeg er veldig godt fornøyd. Bowie på søndag var på mange måter ikke så ulik Bowie på Quart for et år siden - proff og velopplagt. Riktignok ble det for mange låter fra de to siste platene og altfor lite fra det fantastiske 70-tallet hans. Men da høydepunktene - en pumpende tung "Fame", klimakset på "Heroes", avsluttende "Ziggy Stardust" - kom, så var det bare å gi seg over. Dessuten synger jo mannen helt fantastisk.

Akkurat det siste kan man ikke si om Dylan på mandag. Jeg har vel aldri hørt noe så rustent som det han presterte på de første par låtene. Det var nesten komisk. Men da han først fikk rensket halsen for det verste slimet, låt det bedre. Så kan man si hva man vil om at mange av låtene er totalt ugjenkjennelige fra albumversjonene,* men i mine ører svingte det. Mye tøff og overraskende hard rock. Jeg kan heller ikke huske å ha vært på en konsert hvor bandet har tatt seg så mye opp låt for låt. Og da Bob helt til slutt innfridde mitt telepatisk overførte ønske om å få høre "All Along the Watchtower", var jeg en svært fornøyd mann.

Terningkast 5 til både David og Bob fra meg.

*Både VG og Dagbladet skriver i dag påfallende nok om låter han faktisk ikke spilte, henholdsvis "Desolation Row" og "I Shall Be Released".