Host. Hark. Splutt. Stemmen forlot meg i går kveld. Der satt jeg, som så ofte ellers, på Charlies, tømte i meg øl og snakket med kjente og tilfeldig forbipasserende. Dagen hadde vært lang og fin med generøse mengder reker og alkohol på verandaen til Rune. Ikke bare ble jeg god og full der vi satt, men jeg fikk etter alt å dømme også i meg alt for mye frisk luft. For jo senere det ble, jo vanskeligere ble det å snakke. Ordene måtte liksom presses opp gjennom halsen, og det som kom ut hørtes slett ikke ut som meg. Flere jenter forsikret meg om at heshet bare er sexy. Men ettersom hesheten gradvis gikk over i hvesing og ralling og jeg hørtes ut som en døende Keith Richards, ble det nok først og fremst komisk.

Da jeg omsider fikk snublet meg hjem i natt, med trynet fullt av hamburgerdressing, var stemmen blitt så oppsiktsvekkende ubrukelig at jeg nærmest følte meg forpliktet til å forevige den. Derfor ringte jeg til Ronny og bablet litt i svareren hans. Jeg aner ikke hva jeg sa, men han sendte meg en melding i dag om at det var tidenes morsomste beskjed.

I dag er det liten eller ingen forbedring å spore. Heldigvis er det søndag og jeg trenger ikke snakke med noen. Innimellom veksler jeg likevel noen ord med meg selv, bare sånn for underholdningens skyld.

Oppdatering 21.06: Etter stort påtrykk fra folk som antakelig ikke har noe liv, er nå en MP3 av den omtalte telefonbeskjeden gjort tilgjengelig. Bortsett fra en liten bit mot slutten som jeg ikke klarer å tyde, synes jeg selv at jeg er overraskende koherent og velformulert. Det går bare litt saaakte.