Det er ikke alltid så mye som skal til for å glede meg. I dag, for eksempel, kom jeg over en DVD som inneholdt begge de to danske voldseposene Pusher og Bleeder. Ikke bare gikk den for en rimelig penge, den inneholdt også en del ekstrastoff - selv om det ikke sto noe om det på coveret. Slike små oppdagelser har jeg glede av.

Og jeg liker virkelig disse filmene. De forteller brutalt overbevisende om forskrudde miljøer vi skal være glade vi ikke har noe med å gjøre. Det er omtrent som Mean Streets eller Taxi Driver forplantet til 90-tallets København.

Ellers slår det meg at videomarkedet her i landet ikke er hva det engang var. En gang i tiden, la oss si den gang jeg var tenåring, måtte man tilhøre ganske forskrudde miljøer for å få sett råtne, tredjegenerasjons kopier av uhumskheter som Maniac, Ilsa, She Wolf of the SS og I Spit on Your Grave. I dag finner man dem i oppussede og uklipte versjoner like bortenfor Disney-hylla hos den lokale DVD-pushern.

Og det er jo kult. La kidsa få se klassikerne.

Den moralske grensen, for meg, går omtrent ved å selge slikt som Bumfights. Hvilket den lokale DVD-pushern faktisk også gjør. Jeg synes ikke det er kult å se på ekte, rusa, halvgærne uteliggere som banker livskiten ut av hverandre for småpenger.

Det er virkelig ikke morsomt, bare stygt.