Regnet døde ut like før Sissy Wish begynte å spille. Snow Patrol og Modest Mouse kom, spilte og forsvant ut av minnet. Festivalfølelsen kom sigende etterhvert som det tetnet til med folk, ølet og de nesten varme pizza-slicene gled ned.

Men etter å ha stått så lenge og sett på folk som så ut som de jobber på Platekompaniet, var det på tide med noe ekstraordinært.

Det er der Morrissy kommer inn. Han er en personlighet, han er tøff. Rart å tenke på, men for femten år siden, da The Smiths fremdeles eksisterte, ville jeg sikkert avfeid dem som et homoband eller noe sånt. Men så var det da også mye jeg ikke hadde forstått for femten år siden. Alle som tør å si høyt at de synes kjernefysisk utlslettelse er å foretrekke framfor nok en endeløs, grå dag (til tonene av en fengende pop-melodi) er tøffe. Alt var som det skulle være - Morrissey hadde Sinatra på intro-tapen, svingte på mikrofonledningen, fortalte dårlige vitser og strakte seg ut mot publikum mens navnet hans blinket Elvis-rødt over hele scenen.

Og etter at Morrissey hadde kastet skjorta og løpt av scenen, bar det ut på byen for å irritere seg over Bærums-kidsa som hvert år får det for seg at Kristiansand er Ibiza.