Min lørdag med Bob

Det har vært en stille og poengløs lørdagskveld. Jeg har hverken hatt noe å gjøre eller lyst til å finne på noe å gjøre. Så jeg har drukket noen øl, røyket noen Lucky Strikes og sett Masked and Anonymous, Bob Dylans stort sett ignorerte film fra ifjor.

For en rar, rar film det er. Filmstjernene kommer og går, den ene karakteren merkeligere enn den andre. Dylan selv spiller med steinansikt og besynderlig mimikk (han banker Jeff Bridges tilsynelatende uten å røre seg i det hele tatt). Replikkene er som linjer i en Bob Dylan-sang - halvt filosofiske, halvt surrealistiske og langt unna slik folk faktisk snakker.

Det er i det hele tatt ikke godt å si hva filmen handler om. Kanskje er det en visjon av USA slik Dylan ser det - en nasjon på randen av kollaps. Kanskje er det en satire over showbiz. Mest av alt er det kanskje en lek med Dylan-myten (det er ihvertfall nok selv-referanser her).

Til syvende og sist henger nok ikke filmen på greip i det hele tatt, og den er umulig å anbefale for andre enn spesielt (Dylan-)interesserte.

Men jeg kan ikke si annet enn at jeg likte den godt.

"I stopped trying to figure everything out a long time ago."