Usedvanlig fin fangst på Platekompaniet i dag:

Den nye plata til Will Oldham er laget i samarbeid med gitaristen Matt Sweeney. Sweeney står for musikken og Oldham for tekstene. Førsteinntrykket er at "Superwolf" er hakket mørkere og skakkere enn de tre siste Bonnie "Prince" Billy*-platene har vært. Det er noen ganske spooky saker her som kunne vært hentet fra "I See a Darkness" eller enda lenger tilbake. Gitarene er kanskje mer dominerende enn de pleier å være, men ellers er det umiskjennelig Will Oldham. Og du vet at du har fått noe interessant å høre på når plata åpner med linjene

I have often said
That I would like to be dead
In a shark's mouth

Jason Molina pleide å høres ut som en yngre fetter av Will Oldham. Nå er han i ferd med å bli Neil Young. Det er for eksempel en veldig Neil Young'sk ting å gi ut nytt materiale i live-innspillinger. Og det må å ha vært en usedvanlig svett og god kveld i Brüssel da disse opptakene ble gjort. Molina og troppene hans spiller organisk gitarrock med en voldsom emosjonell tyngde og mer fokus på følelse enn på teknisk perfeksjon. Og effekten er nærmest ekstatisk når sistesporet, "The Big Beast", helt naturlig glir over i Youngs "Tonight's the Night".

Det er plater som dette som gjør at jeg skulle ønske jeg spilte i band.


... men dagen min begynte ikke bra.

Formiddagen på jobb var helt eksepsjonelt rævva. De idiotiske små problemene bare tårnet seg opp til jeg til slutt var så irritert og forbannet at genseren klebet seg til ryggen og jeg brukte knyttneven på sakesløse, døde objekter rundt meg.

Men ting roet seg selvsagt etterhvert. Både i og utenfor hodet mitt.

I kveld har jeg drukket noen øl, hørt på ny musikk og jobbet litt med den Jesper og Jonathan-siden som har blitt liggende altfor lenge på pulten min. Cashew-nøtter og sigaretter har jeg også. Det går bedre nå.

---
*Litt om navnebruk for de som ikke har fulgt med i timen:

Will Oldham ga ut de første platene sine under diverse variasjoner på navnet Palace Brothers. De siste årene har han brukt sitt eget navn en del, men oftest det kryptiske pseudonymet Bonnie "Prince" Billy.

Jason Molina har også brukt sitt eget navn innimellom, men som regel Songs:Ohia. Hva nå enn det skal bety. I det siste har han brukt tittelen på den siste Songs:Ohia-plata, "Magnolia Electric Co", som navn på bandet sitt.

Poenget med denne forvirrende praksisen er, ihvertfall i følge Will Oldham, at det er musikken som betyr noe, ikke hvem som har laget den.

Et på mange måter prisverdig standpunkt. Men også - for å forfølge en rød tråd her i bloggen - en praksis som gjør livet litt vanskeligere for oss som prøver å ha et visst system platesamlingene våre