"Eg vil veere en vænn, jæg ser at du falle-e-er, æg ser at du fale-æ-er."

Det er ikke fint å gjøre narr av noe som helt sikkert er godt ment. Men dette er ikke noe ålreit refreng å få på hjernen heller - særlig ikke når det oppe i hodet mitt er blitt remikset på en slags samnorsk fra helvete.

Og det er kanskje ikke så veldig originalt å antyde at slike veldedighetsprosjekter ikke har noe med god musikk å gjøre. Men poenget ble bare så tydelig i går da jeg så et klipp av en dansk variant. Den sangen var heller ikke noe bra, og det slo meg hvor ekstra meningsløst det hele virket når jeg ikke gjenkjente en eneste av artistene (unntatt den såkalte "Aqua-Lene"). Det hjelper liksom ikke med store fakter eller vidåpne hundeøyne når jeg ikke aner hvem faen det er som står der og appellerer til min medfølelse.

Nei, det beste som kan skje er nok at en eksentrisk filantrop kjøper opp alle veldedighetsplatene i hele verden - og får dem destruert. Han kan eventuelt ta vare på ett eks som vi kan ta fram igjen om 20 år, når det føles greit å le av det hele.

Men, for all del, jeg skjønner jo at det er tanken som teller. Eller tælle-e-er.