Som om noen sitter og venter på det: Her kommer en ny runde filmnotater.

Dette er alle filmene jeg har sett de siste ukene - med forbrukervennlige kommentarer. Og på denne siden finner du de samlede notatene.

End of the Century: The Story of the Ramones
Musikken til The Ramones var ukomplisert moro. Virkeligheten bak musikken var betydelig mer kompleks og mørk. 8/10

Once Upon a Time in the West
En laaang, dvelende westernballade. Mest av alt en estetisk opplevelse. 7/10

Gangs of New York
Forsøksvis episk og storslått historisk drama befengt med klisjeer, pappfigurer og hult patos. OK, så skal det vel være "opera" da, men i så fall synes jeg alle burde ha overspilt like mye som Daniel Day-Lewis. 6/10

Fyra nyanser av brunt
En mer eller mindre frittflytende collage av tragikomiske historier fra dagens Sverige. Hva filmen til syvende og sist sier om tingenes tilstand er litt uklart, men den gjør likevel et helt eget inntrykk. Det er trist at ingen i Norge later til å ha vyer og ambisjoner nok til å lage noe tilsvarende. 8/10

Bring Me the Head of Alfredo Garcia
Store penger, troløse kvinner, hard drikking og et ugudelig antall drap i slow-motion. Sam Peckinpah var litt av en fyr, får'n si. 7/10

Repo Man
Det er ikke vanskelig å se kult-appellen. Denne filmen gir blaffen i konvensjonene og følger sine egne merkelige veier. Skal vedde på at den er enda morsommere når man ser den om igjen. 7/10

Aguirre, Der Zorn Gottes
En sakteflytende, feberaktig reise inn i mørkets hjerte. 8/10

Factotum
Svært passende bakfull på en søndag-film. Men selv om det er mye å like her, synes meg det lille ekstra å mangle. En mer karismatisk hovedperson eller en historie som slutter et annet sted enn der den begynte, kanskje? 7/10

2046
Jeg har sett en del asiatiske filmer de siste månedene, og det samtlige har det til felles er at de er estetiske nytelser og at de er mye mer komplisert strukturert enn sine hollywood'ske motstykker. 2046 er vakker og mystisk, men den appellerer mest til intellektet selv når den nok er ment å appellere til følelsene. 7/10

Fitzcarraldo
Gærne-Herzog og gærne-Kinski på nye megalomane eventyr i Amazonas. 8/10

Exorcist: The Beginning*
Det hender at jeg føler en sterk trang til å se filmer det ikke er noen grunn til å tro er bra. (Hvis man aldri ser dårlige filmer, hvordan skal man vite når man ser noe bra?) Og denne levde ned til forventningene, klønete, platt og uskummel som den er. 3/10

*Jeg slår til med en fotnote her, bare fordi jeg har lyst til å poste et bilde av to gretne gubber:

Bildet har en forhistorie. Det har seg nemlig slik at det finnes to versjoner av Exorcist: The Beginning. Den første ble laget av Paul Schrader. Hans versjon ble droppet av filmselskapet etter at han hadde laget akkurat det de hyret ham for å lage - en film som tok opp spørsmål om tro og tvil, og ikke en film om roterende hoder og sprutende ertesuppe.

Men filmselskapet ombestemte seg altså, og leide inn action-dusten Renny Harlin for å lage filmen om igjen - med roterende hoder og sprutende ertesuppe.

Men! - nå som det viser seg at ingen liker Renny Harlins versjon, har de bestemt seg for å slippe Schraders film allikevel, nå under den smått klønete tittelen Dominion: Prequel to the Exorcist.

Hele denne historien om Hollywood på sitt dummeste, kan du lese i større detalj her.

Det bildet viser, er Paul Schrader og William Peter Blatty, han som skrev den originale The Exorcist, på vei ut av kinosalen etter å ha sett Exorcist: The Beginning. Og de ser litt mellomfornøyde ut, ja.

Jeg for min del gleder meg nå til å se Dominion. Den er jo bare nødt til å være mye bedre enn nesten-kalkunen Exorcist: The Beginning.