Jeg husker at det var en fredagskveld, og at jeg var uvanlig fornøyd med meg selv. Jeg hadde vel støvsuget eller tatt oppvasken eller noe sånt. I alle fall, jeg hadde akkurat åpnet en øl og satt meg ned foran TV-en da jeg hørte et brøl fra stua. Dette var på den tiden jeg delte leilighet med tre-fire andre unge menn, og litt brøling på kveldstid var slett ikke uvanlig. Jeg valgte derfor å ignorere det. Sekunder senere fulgte et nytt brøl, etterfulgt av et brak. Under litt tvil ignorerte jeg dette også.

Like etterpå sto samboer nr. 1, la oss kalle ham Ola-Ola, i døra til rommet mitt. Han så litt forfjamset ut, som om han hadde lyst til å le, men ikke var sikker på om det var riktig av ham å gjøre det. Det var visst noe med samboer nr. 2, la oss kalle ham Roald.

Jeg fulgte Ola-Ola ut i stua, hvor Roald lå på ryggen på gulvet med hendene i været. Det store lysbordet vårt var knust og en svak eim av svidd kjøtt hang i lufta. Roald var litt skjelven, men ellers ved godt mot. Han forklarte at han hadde prøvd å få igang det svære akvariumet han hadde tusket til seg i en byttehandel. Av en eller annen grunn hadde han skrudd opp en kontakt og stukket begge tomlene inn i den. Siden kontakten i den andre enden av ledningen sto i støpselet, var kroppen hans plutselig blitt en integrert del av det elektriske systemet. Og med all verdens strøm fresende gjennom seg, maktet han ikke å rive tomlene løs. Det var da han brølte første gang. Siden dette ble kaldt ignorert av oss andre, brølte han igjen og sparket alt han kunne i lysbordet som sto ved siden av. Da løsnet endelig kontakten i veggen, og han ble liggende på gulvet og riste med rykende fingertupper.

Mens han fortalte, husker jeg at jeg lurte på om man ville få støt hvis man tok på ham.

Vi ble raskt enige om at det nok var best å ta en tur til legevakta.

Mens Roald sakte, men sikkert kom seg opp på skjelvende ben, ringte telefonen. Ola-Ola tok den. Det var kjæresten til Roald, vi kan kalle henne Irene. Ola-Ola, som nok aldri kommer til å få jobb som krisepsykolog, informerte om at Roald ikke kunne snakke i telefonen akkurat nå. Han lå på gulvet i strømsjokk, og Roy skulle kjøre ham til legevakta. Så la han på.

Etter noen mindre problemer med giring og enveiskjørte gater, ankom vi legevakta i Roalds gamle Volvo. Da folkene der fikk høre hva som hadde skjedd, ble det fart i sakene. Roald ble satt i rullestol og rullet inn i selve sykehuset. Der småløp jeg foran i de lange korridorene og åpnet svingdører som i en TV-serie fra sykehusmiljø.

Da vi endelig var framme ved riktig rom, støtte jeg på en nyutdannet lege jeg nylig var blitt kjent med, la oss kalle ham Ole Gunnar. (Ole Gunnar er til dags dato den eneste som har ringt på hos meg og introdusert seg som fan av tegneseriene mine.) Jeg forklarte ham de dramatiske begivenhetene som hadde ført meg til denne sykehuskorridoren på en fredagskveld, men Ole Gunnar virket ikke nevneverdig imponert. Han hadde nettopp kommet av vakt, og hadde sikkert stått til knes i skuddsår og avkappede legemsdeler hele dagen. I stedet begynte han å snakke om tegneserier og Charles Manson og fanzinet han skulle lage, slik han pleide.

Etter en liten stund fikk jeg komme inn på rommet der Roald var blitt lagt til sengs. De hadde barbert deler av brystkassen hans og festet elektroder på ham. Det var litt stilig. Legene ville ha ham til overvåking over natta, så jeg kjørte hjem igjen alene.

Idet jeg kom inn døra i leiligheten, ringte telefonen på nytt. Det var Irene. Etter den tidligere samtalen med Ola-Ola var hun blitt helt ute av seg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å berolige henne, og fortalte at Roald var blitt igjen på sykehuset, men at det neppe var noe livstruende.

Det hadde vært en fin avslutning på denne historien om jeg kunne fortelle at jeg gikk inn på rommet mitt, skrudde på TV-en og drakk opp ølen som fremdeles sto på bordet. Men akkurat det kan jeg ikke huske.