Det er én bra og flere dårlige ting med Joker-butikken som ligger rett rundt hjørnet for her jeg bor.

Den gode tingen er at den ligger rett rundt hjørnet for her jeg bor.

Blant de dårlige tingene er at den er bitteliten og har et bittelite utvalg varer. De har dessuten en pantemaskin som har en lei tendens til å kræsje. Men verst er det at alt for mange har dette som sin naturlige nærbutikk. Og av de som handler der er det uforholdsmessig mange rullatorbrukere, mentaltilfeller, rusmisbrukere og andre som lever livene sine i sakte film.

Nå er ikke jeg noen tilhenger av at alt skal gå så fort. Tvert i mot: Jeg synes folk generelt stresser alt for mye. Men det finnes også grenser for hva jeg takler. I dag skulle jeg pante seks brusflasker og kjøpe Dagbladet, et brød og en sixpack - en operasjon som burde ta tre minutter fra jeg går ut døra til jeg er hjemme igjen.

Etter å ha brøytet meg vei blant overfylte hyller, gåstoler og tyggegummislafsende fjortiser i omtrent et kvarter, kjente jeg paranoien begynne å ta tak og pulsen stige. Varmt var det også, svetten rant. Da ei tunghørt rullatorkjerrring med kurven full av murerpils, begynte å krangle på prisen, skulle ha ekspeditrisen til å kutte opp et kålhode for seg og betale med kronestykker, kjente jeg en sterk trang til å kaste sixpacken i veggen og gå.

Jeg bet det i meg.

Men da jeg omsider var framme ved kassen og fikk øye på mottoet på t-skjorten til ekspeditrisen - "Tid til overs", så jeg meg bare nødt til å slå henne ned.