Det er på høy tid å oppsummere filmtittingen igjen:

Eat the Document (Bob Dylan, 1972)
Ufattelig surrete oppfølger til den klassiske turnédokumentaren Don't Look Back. Likevel svært underholdende hvis man er mer enn bare litt fascinert av Dylan. 6/10

Saw (James Wan, 2004)
Stygg sak. 6/10

Lemony Snicket's A Series of Unfortunate Events (Brad Silberling, 2004)
Mørk og oppfinnsom eventyrfilm. Pen å se på er den også. 7/10

Melinda and Melinda (Woody Allen, 2005)
Komedie eller tragedie? Woody Allen leker seg med historiefortellingen. Småfikst. 7/10

The Manchurian Candidate (Jonathan Demme, 2004)
Smart, spennende og relevant. Hollywood kan når de vil. 7/10

Lost Highway (David Lynch, 1997)
Om ikke Lynch's beste film, så kanskje den mest Lynch'ske av dem. Den blir faktisk skumlere for hver gang jeg ser den. 8/10

No Direction Home - Bob Dylan (Martin Scorsese, 2005)
Pensum. 9/10

Sort katt, hvit katt (Emir Kusturica, 1998)
Fargerikt folkeliv på Balkan. Noe slikt innbiller jeg meg at Tom Waits kunne ha kokt sammen på en lystig dag. 8/10

Ju-on (Takashi Shimizu, 2000)
Ganske effektiv horrorfilm, som prøver bare littegrann for hardt. Det er tross alt grenser for hvor mange ganger man orker å skvette i løpet av en og en halv time. 6/10

The King of Comedy (Martin Scorsese, 1983)
Er det noen gang blitt skapt en mer irriterende karakter på film enn Rupert Pupkin? 8/10

Tidligere filmnotater er samlet på denne siden.