De av dere som jevnlig kikker innom denne bloggen, kan ikke ha unngått å legge merke til at jeg er opptatt av musikk.

Mange slutter å følge med på musikkfronten når de er 22, og nøyer seg med å høre det som blir spilt på radioen eller det samme de hørte på som tenåringer.

For noen av oss andre tar det visst aldri slutt. Noen av oss må alltid ha noe nytt å høre på.

Til sommeren fyller jeg 35. Jeg hører fremdeles mye på musikk, jeg kjøper fremdeles mye musikk, jeg leser fremdeles mye om musikk og jeg snakker fremdeles alt for mye om musikk. På mine gamle dager har jeg til og med begynt å skrive om musikk.

Jeg skal ikke påstå at smaken min er, eller at den noen gang har vært, spesielt cutting edge. Men jeg liker å tro at jeg fremdeles er nysjerrig og åpen for nye ting.

Ordentlig interessert i musikk ble jeg omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen. Før det hørte jeg, som de fleste andre, på det foreldrene mine spilte. Jeg likte fatterns Elvis-, Creedence- og Johnny Cash-plater. Vazelina Bilopphøggers var de første jeg hadde mine egne kassetter med. "Livet er for kjipt" med Lars Kilevold og "Forelska i lærer'n" med The Kids var store slagere på barneskolen. Jeg brukte mye tid på å studere noen albumcovere hvor Boney M kun var iført gullenker.

Men omtrent da jeg ble 13, gikk det plutselig noen lys opp for meg. Jeg oppdaget hvordan en rocklåt både kan slå føttene under deg og få deg til å føle deg ti meter høy.

I ettertid er kanskje ikke "I Wanna Rock" med Twisted Sister og "Heaven's on Fire" med Kiss blitt stående igjen som påler i musikkhistorien, men i 1984 vekket de til live inntil da uante drifter i et følsomt guttesinn.

Fra Kiss (som på denne tiden var inne i sin aller dølleste, maskeløse periode) og Twisted Sister, var veien kort til alle de andre bandene som kledde seg som billige horer og oppførte seg dårlig. Ole Roger, jeg og småbrødrene våre klippet ut alle bildene vi fant av Mötley Crüe, W.A.S.P., Cinderella og TNT i Okej og klistret inn i store kladdebøker.

Etter hvert ble det mindre puddel og mer klassisk metal. Iron Maiden, Dio, Judas Priest og Accept bød på en akkurat passe blanding av aggresjon og eskapisme. Og ikke lenge etterpå, på konfirmasjonstur, hørte jeg for første gang bandet som skulle bli definerende for resten av tenårene.

Klassekameraten Haakon hadde med seg en C90-kassett som tilhørte storebroren Affe. Jeg lånte den for å høre på Thin Lizzy-platen Affe hadde spilt inn på A-siden, men ble istedet helt oppslukt av B-siden. Der fant jeg nemlig "Ride the Lightning" med de enda ikke spesielt kjente Metallica. Og dette var noe annet. Metallica bød på mindre eskapisme, men betydelig mer aggresjon. De sang utelukkende om krig og galskap og annen faenskap de neppe hadde greie på. Men de drakk alltid øl og de hadde det alltid fett. De var akkurat slik kompisene og jeg skulle ønske at vi var.

Jeg har aldri vært så opptatt av et enkelt band som jeg var av Metallica i årene som fulgte. Jeg har aldri vært så full som den dagen "...And Justice for All" kom ut.

Og når vi ikke hørte på Metallica, hørte vi på band som minnet om Metallica - Megadeth, Testament, Overkill, Metal Church, Anthrax og hva de nå het alle sammen. Så lenge det var mørkt, hardt og raskt, likte vi det.

Og var det ikke metal, så var det beslektet med metal. Hørte man først på Motörhead, var spranget kort til punk og hardcore. Både Ramones og Dead Kennedys var gangbare saker. Raga Rockers og Jokke & Valentinerne var godt egnet til å drikke og skråle til. D.A.D. var store i russetiden. Og fra AC/DC kunne man trekke linjer til mer boogie-baserte harry-greier som Georgia Satellites og Backstreet Girls. Og via band som ZZ Top kunne man trekke linjen helt ut til ren blues - John Lee Hooker og Muddy Waters. Vi var jo ikke helt innsnevrede heller. Jeg mener, jeg likte jo til og med "Violator" med Depeche Mode.

Men hvis det var noen som var seriøst opptatt av noe annet enn metal i Våler i Solør på slutten av 80-tallet, så var de ikke lette å få øye på. Alle hadde langt hår og bandlogoer på skolesekken. Vi leste Kerrang! og Metal Hammer. Når store band spilte i Drammens- eller Skedsmohallen, leide vi 45 seters busser hvor vi hadde grufulle fylleslag på veien inn.

Mine metal-år var intense, men ikke så mange. Jeg falt av lasset omtrent da death- og black metal kom inn i bildet. Slayer var og forble det mest ekstreme bandet jeg kicket på. Dessuten var det jo på denne tiden grungen kom inn i bildet. Plutselig fikk Nirvana, Soundgarden, Pearl Jam og Mudhoney det meste annet til å virke litt... teit.

Pussig nok ble en ny musikalsk periode innledet for meg mens jeg var i militæret. Vi var en liten gjeng musikknerder som greide å rotte oss sammen på samme rom. Vi leste NME og Puls - og selv om jeg aldri helt fikk taket på de shoegazer-greiene, ble musikksmaken snart litt mer alternativ. "Nevermind" med Nirvana, "Ten" med Pearl Jam, "Blood Sugar Sex Magik" med Red Hot Chili Peppers, "Surfer Rosa" med Pixies, "Screamadelica" med Primal Scream, "Achtung Baby" med U2 og "Weld" med Neil Young er plater jeg alltid vil forbinde med de ni månedene vi satt innesnødd på Setermoen.

På den tiden hadde jeg også en kortvarig flørt med iskald EBM og industriell rock. I platesamlingen min kan man fremdeles finne småskumle innslag som Ministry, Nine Inch Nails, Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy.

Men etter det var det slutt på den aller mest sinna musikken.

Etter at jeg kom til Kristiansand tidlig på 90-tallet, hørte jeg stadig mer på musikk med relevans til mitt i eget liv, snarere enn det som kun handlet om å være sint, frustrert og seksuelt utilfredsstilt.

Min første høst jeg på Sørlandet må jeg ha hørt "Automatic for the People" med R.E.M. hundrevis ganger. "Darkness on the Edge of Town" med Bruce Springsteen hadde helt spesiell betydning i en periode. Uunngåelig nok for folk av min legning, utviklet jeg også varige forhold til artister som Bob Dylan, Tom Waits og Nick Cave.

Lenger ut på 90-tallet bodde jeg i kollektiv sammen med blant andre Rune og Ronny. Der leste jeg Beat og Mojo, og vi hørte på obligatoriske 90-tallsartister som Beck, Radiohead og Portishead. Jeg ble veldig glad i Tindersticks. Jeg hørte på country-aktige band som Whiskeytown, The Jayhawks, The Walkabouts, Uncle Tupelo og Midnight Choir. Jeg hørte på Emmylou Harris og den gjenoppståtte Johnny Cash. Jeg gravde meg stadig lenger bakover i historien, og gjorde meg kjent med høydepunktene i Rolling Stones-katalogen, kjøpte alt av Velvet underground og grein til Gram Parsons.

...og det sluttet selvsagt ikke der. Men jeg ser nå at all denne namedroppingen ikke kommer til å føre noe sted.

Egentlig hadde jeg tenkt å si noe om hva musikken har betydd for meg opp gjennom årene. Jeg hadde lyst til å forklare hvor dypt meningsfull den kan være, og hvordan den gjør meg til et bedre menneske.

Men det blir alt for vanskelig. Jeg ser det nå.

Men jeg kan ihvertfall fortelle at jeg fremdeles kan bli rørt til tårer av en Patty Griffin eller en Antony. At en god konsert fremdeles kan gjøre meg så oppstemt at jeg drikker meg fra sans og samling.

Og at jeg samtidig med at jeg skrev dette har lastet ned og hørt på en haug gamle Slayer-låter.

Og at jeg fremdeles er littegrann fascinert av de Boney M-coverne.

Det er bare sånn det er. Kan ikke noe for det.