De som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er noen voldelig fyr. Tvert i mot pleier jeg å sky de fleste former for konflikt og synes at vold er noe som gjør seg best på film. Det er ikke det at jeg ikke blir forbannet iblant, men da går det som regel ut over døde ting - datamaskiner, CD-spillere og slikt. Jeg har veldig lite tålmodighet med ting som ikke virker, men greier som oftest å beherske meg overfor mennesker.
En sjelden gang er det likevel andre instinkter som kicker inn.
For noen uker siden satt jeg på Charlies og drakk med noen venner rundt et bord. Stedet var stappfullt, musikken var helt riktig og promillen var helt sikkert høy. Det var en fredagskveld av den gode, bekymringsløse typen.
Så dukket julebordsgjesten fra helvete opp. (Nå hadde han neppe vært på julebord, det var langt utenfor sesongen, men slik han oppførte seg i dressen sin, var han likevel den urtypiske julebordsgjesten fra helvete.) Han holdt på rundt bordet vårt, lot som om han var fryktelig kåt på gutter og slikt. Vi bare lo av den patetiske fylleoppførselen hans. Ha ha, for en jævla klovn, liksom.
Etter en stund var det ikke morsomt lenger, og alle bare overså ham. Da resignerte han etter hvert og ble stående rett bak ryggen min og henge. Det virket som om han holdt på å sovne, for han la stadig hele tyngden sin over på meg. Jeg var midt i en samtale med Trond B, og syntes det var ganske irriterende å ha denne idioten hengende over meg, så jeg skubbet til ham et par ganger med albuen.
Plutselig bråsnudde han, satte øynene i meg og sa "Slutt med der!".
"Hva da?" spurte jeg uskyldig. Siden han hadde vært så blid og tøysete for bare litt siden, trodde jeg at han fremdeles var i køddehumør. "Dette, mener du?" sa jeg og plantet albuen i nyrene hans en gang til.
Før jeg visste ordet av det var både stolen min og jeg gått i gulvet med et brak. Oppå meg lå fyren med en hånd godt festet i kragen på genseren min og den andre rundt halsen på meg. I øynene hans kunne jeg se at han var helt bestemt på å drepe meg. Jeg prøvde å holde ham på avstand med et fast grep i håret hans. Rundt oss flakset folk til alle kanter.
Det hele var over på sekunder. En håndfull av mine beste venner var der på rekordtid, dro fyren av meg og kastet ham på hue og rævva ut.
Det var på mange måter et vakkert øyeblikk.
Etterpå hadde jeg en puls på rundt 200 og var i et merkelig oppstemt humør. Musikken var fremdeles helt riktig (Black Sabbath), noen ga meg en halvliter og alle lo av den jævla idioten igjen. Ha ha, for en sprø oppførsel, liksom. Alt føltes i grunnen helt topp.
Litt senere sto jeg alene på utsiden og tok en røyk. Plutselig var fyren der igjen, midt oppe i trynet mitt. "Du tåler vel en spøk, du?" sa han og gliste idiotisk.
"Det er du som kommer til å angre i morgen, ikke jeg," mumlet jeg tilbake.
Fyllehodet bare gliste igjen, før han forsvant i retning taxiene og ble borte.
Det jeg husker best av hele opptrinnet i ettertid, er det som gikk gjennom hodet mitt mens jeg lå der på ryggen, på gulvet på Charlies Bar: "Hvis jeg bare får vridd kroppen i riktig posisjon nå, kan jeg sparke inn trynet på den jævelen."
En sjelden gang er det likevel andre instinkter som kicker inn.
For noen uker siden satt jeg på Charlies og drakk med noen venner rundt et bord. Stedet var stappfullt, musikken var helt riktig og promillen var helt sikkert høy. Det var en fredagskveld av den gode, bekymringsløse typen.
Så dukket julebordsgjesten fra helvete opp. (Nå hadde han neppe vært på julebord, det var langt utenfor sesongen, men slik han oppførte seg i dressen sin, var han likevel den urtypiske julebordsgjesten fra helvete.) Han holdt på rundt bordet vårt, lot som om han var fryktelig kåt på gutter og slikt. Vi bare lo av den patetiske fylleoppførselen hans. Ha ha, for en jævla klovn, liksom.
Etter en stund var det ikke morsomt lenger, og alle bare overså ham. Da resignerte han etter hvert og ble stående rett bak ryggen min og henge. Det virket som om han holdt på å sovne, for han la stadig hele tyngden sin over på meg. Jeg var midt i en samtale med Trond B, og syntes det var ganske irriterende å ha denne idioten hengende over meg, så jeg skubbet til ham et par ganger med albuen.
Plutselig bråsnudde han, satte øynene i meg og sa "Slutt med der!".
"Hva da?" spurte jeg uskyldig. Siden han hadde vært så blid og tøysete for bare litt siden, trodde jeg at han fremdeles var i køddehumør. "Dette, mener du?" sa jeg og plantet albuen i nyrene hans en gang til.
Før jeg visste ordet av det var både stolen min og jeg gått i gulvet med et brak. Oppå meg lå fyren med en hånd godt festet i kragen på genseren min og den andre rundt halsen på meg. I øynene hans kunne jeg se at han var helt bestemt på å drepe meg. Jeg prøvde å holde ham på avstand med et fast grep i håret hans. Rundt oss flakset folk til alle kanter.
Det hele var over på sekunder. En håndfull av mine beste venner var der på rekordtid, dro fyren av meg og kastet ham på hue og rævva ut.
Det var på mange måter et vakkert øyeblikk.
Etterpå hadde jeg en puls på rundt 200 og var i et merkelig oppstemt humør. Musikken var fremdeles helt riktig (Black Sabbath), noen ga meg en halvliter og alle lo av den jævla idioten igjen. Ha ha, for en sprø oppførsel, liksom. Alt føltes i grunnen helt topp.
Litt senere sto jeg alene på utsiden og tok en røyk. Plutselig var fyren der igjen, midt oppe i trynet mitt. "Du tåler vel en spøk, du?" sa han og gliste idiotisk.
"Det er du som kommer til å angre i morgen, ikke jeg," mumlet jeg tilbake.
Fyllehodet bare gliste igjen, før han forsvant i retning taxiene og ble borte.
Det jeg husker best av hele opptrinnet i ettertid, er det som gikk gjennom hodet mitt mens jeg lå der på ryggen, på gulvet på Charlies Bar: "Hvis jeg bare får vridd kroppen i riktig posisjon nå, kan jeg sparke inn trynet på den jævelen."
Kommentarer
Legg inn en kommentar