Kort om Quart:
Høydepunktet for meg var uten tvil Woven Hand. På plate synes jeg de kan bli vel innadvendte og vanskelige å få tak på, men konserten satt som et knytteneveslag. Jeg var mer eller mindre hypnotisert i en time. David Eugene Edwards er verdens mest intense sittende mann. Han kom gående rett forbi meg etter konserten, men jeg turte ikke snakke til ham.
Ellers kjørte jeg et begrenset program i år.
Depeche Mode var bra. Det er vanskelig å krangle med noe som er så proft og gjennomført. Og selv om jeg ikke eier en eneste DM-plate, kjente jeg godt til de aller fleste låtene og kjedet meg slett ikke. Death Cab for Cutie har derimot fint lite å gi ut over det de gjør på plate. Det er fristende å si det samme om Richard Hawley, men alle som hadde noen å kline med så ihvertfall ut til å kose seg. Johnossi var akkurat så svett og kontant en rock'n'roll-konsert på bitteliten klubb skal være. Emmerhoff and the Melancholy Babies var mest av alt veldig, veldig høyt. Ring var Ring. Great Lakes var flott, men et særdeles bygdetullete publikum gjorde konserten til en heller underlig opplevelse. Og Silver Jews kunne blitt legendarisk med bare litt bedre mikrofonlyd.
Men jeg gikk også glipp av mye. Skulle gjerne sett Wolfmother og The Raconteurs. Det var surt å misse både Jenny Lewis og Rufus Wainwright. Voksne menn ble visstnok rørt til tårer av Vashti Bunyan, men jeg var ikke der.
Ellers var ting som de pleier å være: mye alkohol og lite søvn, mange gode venner og enda flere idioter. Nå skal jeg dyrke den sosiale angsten i noen dager, før jeg tar meg en hardt tiltrengt tur vekk fra denna byen.
Høydepunktet for meg var uten tvil Woven Hand. På plate synes jeg de kan bli vel innadvendte og vanskelige å få tak på, men konserten satt som et knytteneveslag. Jeg var mer eller mindre hypnotisert i en time. David Eugene Edwards er verdens mest intense sittende mann. Han kom gående rett forbi meg etter konserten, men jeg turte ikke snakke til ham.
Ellers kjørte jeg et begrenset program i år.
Depeche Mode var bra. Det er vanskelig å krangle med noe som er så proft og gjennomført. Og selv om jeg ikke eier en eneste DM-plate, kjente jeg godt til de aller fleste låtene og kjedet meg slett ikke. Death Cab for Cutie har derimot fint lite å gi ut over det de gjør på plate. Det er fristende å si det samme om Richard Hawley, men alle som hadde noen å kline med så ihvertfall ut til å kose seg. Johnossi var akkurat så svett og kontant en rock'n'roll-konsert på bitteliten klubb skal være. Emmerhoff and the Melancholy Babies var mest av alt veldig, veldig høyt. Ring var Ring. Great Lakes var flott, men et særdeles bygdetullete publikum gjorde konserten til en heller underlig opplevelse. Og Silver Jews kunne blitt legendarisk med bare litt bedre mikrofonlyd.
Men jeg gikk også glipp av mye. Skulle gjerne sett Wolfmother og The Raconteurs. Det var surt å misse både Jenny Lewis og Rufus Wainwright. Voksne menn ble visstnok rørt til tårer av Vashti Bunyan, men jeg var ikke der.
Ellers var ting som de pleier å være: mye alkohol og lite søvn, mange gode venner og enda flere idioter. Nå skal jeg dyrke den sosiale angsten i noen dager, før jeg tar meg en hardt tiltrengt tur vekk fra denna byen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar