Skal vi være enige om at det er nok nå?

Jeg ønsker ikke å virke utakknemlig eller noe. Alle kan vel være enige om at dette har vært en fin sommer. Det har vært fint å sitte hele kvelden på Sjøhuset. Det har vært fint å grille og spise ute. Det har vært fint å vandre formålsløst rundt på Odderøya og i Baneheia. Det har vært fint å gå på konserter i Ravnedalen. Været var en viktig grunn til at Quart ble så vellykket som den ble. Til og med maling av hyttevegg ble en fin opplevelse. Og troperegnskyllet i natt var intet mindre enn spektakulært.

Men, faen heller, nå er jeg lei.

Den første uka går man rundt i en slags behagelig døs. En uke eller to senere begynner man å bli trøtt og lei. Etter fire uker nærmer man seg psykosen. Terskelen for vold og ødeleggelse blir lavere for hver dag.

Jeg er lei av klær som kleber seg til kroppen. Jeg er lei av å våkne fastklistret til sengetøyet. Jeg er lei av å jobbe på et kontor hvor det er vanskelig å puste. Jeg er lei av å være tørst hele tiden. Jeg er lei av all praten om været. Jeg er lei av Anne Grosvold. Jeg er lei av sommerfestene til naboen. Jeg er lei av fluelarvene som myldrer i søppelkassene. Jeg har en tegnejobb å gjøre og et manus å skrive, men varmen gjør det umulig å tenke. Å oppdatere bloggen er ihvertfall bare å glemme.

Jeg sier ikke at jeg ønsker meg regn og gråvær. Gi oss flere solskinnsdager, for all del. Men spre dem litt utover. Uke etter uke etter uke blir rett og slett for mye for en enkel nordmann.

De som ønsker det annerledes kan jo bare holde seg nedi Spania og nedi der.

(Ehm. Det er vel ikke bare jeg som har det sånn?)