Her er en oppsummering av den siste tidens filmtitting. Den som greier å se en trend eller tendens i utvalget, fortjener å bli premiert.
Herz aus Glas (Werner Herzog, 1976)
Altså, jeg må si jeg liker tanken på at noen faktisk har laget en film hvor alle skuespillerne (unntatt én) er hypnotiserte. Men disse mer eller mindre stillestående tablåene med mennesker som stirrer tomt framfor seg og sier ubegripelige ting, blir fort mer fremmedgjørende enn engasjerende. 5/10
Minority Report (Steven Spielberg, 2002)
Selvsagt er det mye å beundre her, men la oss legge vekt på det negative: all CGI-en og den oppskrudde fortellerstilen virker mest av alt forstyrrende på meg. Og måtte John Williams og hele det hysteriske orkesteret hans brenne. 6/10
Caché (Michael Haneke, 2005)
Jeg er sikkert helt på jordet som vanlig, men jeg husker Benny's video som en av de dummeste og mest irriterende filmene jeg noensinne har sett. Enten er Haneke blitt en uendelig mye mer sofistikert filmskaper siden den gang eller så er jeg blitt en bedre seer, for Caché er en både smart og genuint urovekkende film. 8/10
V for Vendetta (James McTeigue, 2005)
Alan Moore får være så grinete han bare vil, men dette er faktisk en helt grei adapsjon, eller ihvertfall forenkling, av den originale historien hans. I hvor stor grad den er relevant i forhold til dagens politiske klima, får være en annen diskusjon. 6/10
Apocalypse Now Redux (Francis Ford Coppola, 1979)
Jeg foretrekker vel strengt tatt originalversjonen, men dette er og forblir en av de ultimate filmopplevelsene. 10/10
Loose Change (Dylan Avery, 2006)
I følge denne filmen er alt du vet om 11. september feil. Det var ikke en Boeing som traff Pentagon, men en missil. Det var ikke flyene som fikk World Trade Center til å kollapse, men en serie kontrollerte eksplosjoner på innsiden av bygningene. Flight 93, som styrtet nær Pittsburgh, ble rett og slett skutt ned. Man får tro hva man vil, men indisiene for at virkeligheten er en annen enn vi er blitt fortalt, er sterke og nærmest utallige. 7/10 (Filmen kan sees på YouTube.)
The Hills Have Eyes (Alexandre Aja, 2006)
Jeg har muligens sagt det før, men i så fall sier jeg det igjen: filmer som dette hadde aldri blitt et mainstream-fenomen i et sunt samfunn. 7/10
The Haunting (Robert Wise, 1963)
Blasert og sløvet som jeg er blitt, innser jeg at jeg aldri igjen vil få en like intens filmopplevelse som jeg hadde da jeg så denne som guttunge. Lydeffektene som skremte vannet av meg den gangen, hører jeg tross alt fra naboen i etasjen over hver eneste dag. Allikevel: omtanken og håndtverket som er lagt ned i denne filmen, gjør at den fremdeles er en opplevelse å se. 8/10
Double Indemnity (Billy Wilder, 1944)
Superelegant og superkynisk ur-noir. Her er Wilder helt på høyde med Hitchcock - på Hitchcocks hjemmebane. 9/10
Double Indemnity (Jack Smight, 1973)
I denne TV-remaken er det bare stumpene igjen. Man kan kanskje si at den har en slags billig 70-tallssjarm, men det kan man jo si om en hvilken som helst episode av The Streets of San Fransisco også. 3/10
En endeløs rekke gamle filmnotater er lagret her.
Herz aus Glas (Werner Herzog, 1976)
Altså, jeg må si jeg liker tanken på at noen faktisk har laget en film hvor alle skuespillerne (unntatt én) er hypnotiserte. Men disse mer eller mindre stillestående tablåene med mennesker som stirrer tomt framfor seg og sier ubegripelige ting, blir fort mer fremmedgjørende enn engasjerende. 5/10
Minority Report (Steven Spielberg, 2002)
Selvsagt er det mye å beundre her, men la oss legge vekt på det negative: all CGI-en og den oppskrudde fortellerstilen virker mest av alt forstyrrende på meg. Og måtte John Williams og hele det hysteriske orkesteret hans brenne. 6/10
Caché (Michael Haneke, 2005)
Jeg er sikkert helt på jordet som vanlig, men jeg husker Benny's video som en av de dummeste og mest irriterende filmene jeg noensinne har sett. Enten er Haneke blitt en uendelig mye mer sofistikert filmskaper siden den gang eller så er jeg blitt en bedre seer, for Caché er en både smart og genuint urovekkende film. 8/10
V for Vendetta (James McTeigue, 2005)
Alan Moore får være så grinete han bare vil, men dette er faktisk en helt grei adapsjon, eller ihvertfall forenkling, av den originale historien hans. I hvor stor grad den er relevant i forhold til dagens politiske klima, får være en annen diskusjon. 6/10
Apocalypse Now Redux (Francis Ford Coppola, 1979)
Jeg foretrekker vel strengt tatt originalversjonen, men dette er og forblir en av de ultimate filmopplevelsene. 10/10
Loose Change (Dylan Avery, 2006)
I følge denne filmen er alt du vet om 11. september feil. Det var ikke en Boeing som traff Pentagon, men en missil. Det var ikke flyene som fikk World Trade Center til å kollapse, men en serie kontrollerte eksplosjoner på innsiden av bygningene. Flight 93, som styrtet nær Pittsburgh, ble rett og slett skutt ned. Man får tro hva man vil, men indisiene for at virkeligheten er en annen enn vi er blitt fortalt, er sterke og nærmest utallige. 7/10 (Filmen kan sees på YouTube.)
The Hills Have Eyes (Alexandre Aja, 2006)
Jeg har muligens sagt det før, men i så fall sier jeg det igjen: filmer som dette hadde aldri blitt et mainstream-fenomen i et sunt samfunn. 7/10
The Haunting (Robert Wise, 1963)
Blasert og sløvet som jeg er blitt, innser jeg at jeg aldri igjen vil få en like intens filmopplevelse som jeg hadde da jeg så denne som guttunge. Lydeffektene som skremte vannet av meg den gangen, hører jeg tross alt fra naboen i etasjen over hver eneste dag. Allikevel: omtanken og håndtverket som er lagt ned i denne filmen, gjør at den fremdeles er en opplevelse å se. 8/10
Double Indemnity (Billy Wilder, 1944)
Superelegant og superkynisk ur-noir. Her er Wilder helt på høyde med Hitchcock - på Hitchcocks hjemmebane. 9/10
Double Indemnity (Jack Smight, 1973)
I denne TV-remaken er det bare stumpene igjen. Man kan kanskje si at den har en slags billig 70-tallssjarm, men det kan man jo si om en hvilken som helst episode av The Streets of San Fransisco også. 3/10
En endeløs rekke gamle filmnotater er lagret her.
Kommentarer
Legg inn en kommentar