Nå som Pstereo er historie, kan det ikke lenger være tvil om at Groove er Norges beste musikknettsted. Kanskje har de vært best hele tiden. I tillegg til å levere stoff av høy kvalitet, har de en publiseringstakt Pstereo aldri kom i nærheten av.
Dårligere blir det selvsagt ikke av at de nå har tatt over Pstereos artikkelarkiv.
Selv er jeg veldig fornøyd med at ihvertfall en del av det jeg skrev, blir tatt vare på. Og når jeg kikker tilbake på det jeg fikk gjort, sier jeg meg stort sett fornøyd.
Noe av det minst vellykkede er Calexico- og My Morning Jacket-anmeldelsene mine. De er uklart tenkt og kronglete formulert. Det lønner seg ikke å prøve å utgi seg for å være smartere enn man egentlig er.
Verst er likevel Calexico/Iron & Wine-anmeldelsen. Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg skrev i den utrolig irriterende “Kjære leser, la meg ta deg i hånden og fortelle deg noe du ikke visste”-tonen. Den er også et eksempel på at selv om man liker noe veldig godt, så har man ikke nødvendigvis så mye interessant å si om det.
Best liker jeg omtalen av Antony and the Johnsons-sangen “Cripple and the Starfish”. I dét tilfellet synes jeg at jeg greide å skrive meg inn mot kjernen av hva som gjør den til en stor sang.
Takk må gå til redaktør Tor Martin, som greide å overtale meg til å omskrive teksten en gang eller to.
Dårligere blir det selvsagt ikke av at de nå har tatt over Pstereos artikkelarkiv.
Selv er jeg veldig fornøyd med at ihvertfall en del av det jeg skrev, blir tatt vare på. Og når jeg kikker tilbake på det jeg fikk gjort, sier jeg meg stort sett fornøyd.
Noe av det minst vellykkede er Calexico- og My Morning Jacket-anmeldelsene mine. De er uklart tenkt og kronglete formulert. Det lønner seg ikke å prøve å utgi seg for å være smartere enn man egentlig er.
Verst er likevel Calexico/Iron & Wine-anmeldelsen. Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg skrev i den utrolig irriterende “Kjære leser, la meg ta deg i hånden og fortelle deg noe du ikke visste”-tonen. Den er også et eksempel på at selv om man liker noe veldig godt, så har man ikke nødvendigvis så mye interessant å si om det.
Best liker jeg omtalen av Antony and the Johnsons-sangen “Cripple and the Starfish”. I dét tilfellet synes jeg at jeg greide å skrive meg inn mot kjernen av hva som gjør den til en stor sang.
Takk må gå til redaktør Tor Martin, som greide å overtale meg til å omskrive teksten en gang eller to.
Kommentarer
Legg inn en kommentar