Slik har livet på kontoret vært den siste timen:

Printer nr. 1 virker ikke. En vedlikeholdsmann står på hodet i den og prøver å få den i gang igjen. Han var her i går også.

Printer nr. 2 virker, men har ikke kapasitet til å ta alle jobbene den blir bombardert med siden printer nr. 1 ikke virker. Dårlig timing for meg som må skrive ut 3 x 290 sider i farger.

"Er den stor denne printen din, Roy?"

"Ja. Og jeg må skrive den ut nå for å rekke posten. Beklager."

Printer nr. 2 står i den andre enden av lokalet. Jeg småløper fram og tilbake mellom den og kontoret mitt. Kontordøren blir effektivt sperret av vedlikeholdsmannen som prøver å reparere printer nr. 1.

Jeg må skrive et følgebrev, men det viser seg at Word plutselig ikke vil la meg lage en liste med vanlige bullet-tegn (•). Jeg banner høyt, og jukser det til som best jeg kan.

Jeg prøver å skrive ut korrekturbrevet på skriver nr. 1, som nå skal virke. Vedlikeholdsmannen har ihvertfall gått sin vei. Maskinen har ikke lenger kontakt med skriveren. Jeg begynner å fikle med nettverksinnstillingene som jeg ikke skjønner noe av.

Samtidig som jeg holder på med dette, prøver jeg å høre "Her og nå" på P1 via iTunes. Men iTunes kobler seg ut annet hvert minutt for å "bufre stream på nytt". Når den likevel ikke greier å "bufre stream", blir den enten helt stille eller svitsjer over til P2. Jeg nekter å akseptere at den ikke virker, og klikker tilbake til P1 annet hvert minutt.

I bakgrunnen prøver Safari å komme inn på bloggen min. For en halv time siden ville jeg inn der for å sjekke om det var kommet nye kommentarer eller noe. Det står fremdeles "kontakter roysobstad.com".

Hurra for teknologien.

En mail med en manglende illustrasjon jeg hadde glemt, dukker plutselig opp. Det er for sent legge illustrasjonen inn i korrekturen, så jeg føyer til en setning om den i korrekturbrevet, skriver ut brevet på nytt og legger på sprang mot printeren igjen.

Jeg får samlet sammen korrekturer og korrekturbrev, fordelt dem i tre pakker og slengt dem i postkurven øyeblikket før postmannen kommer inn døra. Jeg går tilbake på kontoret. Rommet er kjølig, men jeg svetter på rygggen.

Jeg er en krokrygget fyr på 1.90, men noen har justert stolen min til å passe en dverg med en planke kjørt opp i ræva. Stoljævelen har plaget meg lenge, men AKKURAT NÅ har jeg FAEN HAKKE MEG fått nok.

I det jeg velter stolen hardt ned i gulvet for å justere den enda en gang, slår det meg plutselig hvilket absurd og meningsløst liv jeg lever. Jeg er en patetisk, liten mann med totalt betydningsløse problemer. Verden er full av folk som faktisk har det vanskelig. Jeg bestemmer meg for å drite i både stolen og jobben, og blogge om alt sammen i stedet. Få det ut, liksom.

Til min overraskelse fungerer Blogger helt fint i dag.

Etter å ha publisert den nye postingen, leser jeg gjennom den og ser at jeg burde føye til noen setninger. Går tilbake, taster i vei og trykker på "Publish post". Ingenting skjer. Blogger har sluttet å fungere. Klin umulig.

Jeg bestemmer meg for at denne postingen, hvis den noen gang blir publisert, får bli min siste hilsen til en verden som bare ble for komplisert.

Takk for alt. Det har vært interessant.