Å prøve å oppsummere året allerede nå, er vel omtrent like patetisk som å finne frem julepynten. Men siden jeg har hatt en samle-CD med årets beste låter på gang helt siden august, har jeg vel strengt tatt ikke noe å tape.
Den ultimate 2007-samlingen skal få godgjøre seg i iTunes i noen uker til, men det følgende kan være en passende bonus-disk: Årets beste coverlåter.
1. Mick Jagger: Too Many Cooks (Spoil the Soup)
(fra The Very Best of Mick Jagger)
Joda, innspillingen er fra 1973 og Mick Jaggers solokarriere er stakkarslige greier. Men denne John Lennon-produserte coveren, skrevet av Angelo Bond, Ronald Dunbar og Edith Wayne, er en av årets beste samme hva du sier. Og ikke bare er den et soleklart solohøydepunkt for Jagger, men det låter like uanstrengt funky som Stones selv gjorde i samme periode. Helt seriøst.
2. Jim James & Calexico: Goin' to Acapulco
(fra soundtracket til I'm Not There)
Begravelsestempoet til tross: My Morning Jacket's Jim James får det til å høres ut som han skal på fest. "It's a wicked life but what the hell/The stars ain't falling down."
3. Betty LaVette: Streets of Philadelphia
(fra samleplaten Song of America)
Springsteen gjorde den på sitt mest tilbakeholdne vis. Betty LaVette puster den full av soul. Begge deler funker.
4. José González: Teardrop
(fra In Our Nature)
Forsøket på å følge opp en gammel suksessformel er kanskje vel opplagt, men ingen kan si at dette ikke låter veldig riktig. Massive Attack-hiten kler José González, og han kler den.
5. Ryan Adams: Down in a Hole
(fra Everybody Knows EP (Europa) og/eller Follow The Lights EP (US))
Jeg prøvde å unngå formuleringen "Alice in Chains' gamle heroin-ballade sitter som et skudd i Ryan Adams' inderlige versjon". Men det glapp for meg, gitt.
6. Bonnie "Prince" Billy: The World's Greatest
(fra Ask Forgiveness EP)
Will Oldham høres akkurat ut som seg selv når han på sitt oppriktige, uironiske vis tolker den absurde R. Kelly.
7. Robert Wyatt: Stay Tuned
(fra Comicopera)
Englands såreste stemme gjør Anja Garbarek, og får det til å høres ut som verdens naturligste ting.
8. Willie Nelson & Calexico: Senor (Tales of Yankee Power)
(fra soundtracket til I'm Not There)
Det er ingen tvil: Calexico er bandet som kan lure en siste stor plate ut av Willie.
9. Patti Smith: Changing of the Guards
(fra Twelve)
Patti Smith gjør et klokt valg når hun lar ordene drive denne Bob Dylan-sangen framover. Bare ikke spør meg hva den handler om.
10. Levon Helm: The Mountain
(fra Dirt Farmer)
Den hardt prøvede The Band-kjempen reiser seg igjen, post strupekreft og alt mulig, med denne monumentale Steve Earle-tolkningen.
11. Dwight Yoakam: Close up the Honky Tonks
(fra Dwight Sings Buck)
Å synge Buck Owens er vel strengt tatt det Dwight Yoakam alltid har gjort, men nå som mentoren er død er det på tide å kjøre linjen fullt ut. Dette er seks og et halvt minutt ordentlig, ekte country-country, komplett med årets lekreste steel-gitarer.
12. Robert Plant & Alison Krauss: Polly Come Home
(fra Raising Sand)
Godt hjulpet av T-Bone Burnetts atmosfæriske produksjon, gjør den gamle nøtteskriken Plant denne Gene Clark-klassikeren til et av høydepunktene på årets mest overrumplende flotte plate.
13. Mark Lanegan: Man in the Long Black Coat
(fra soundtracket til I'm Not There)
Brum, brum. Mørkemannen Lanegan gjør skumle ting med en allerede småskummel Dylan-låt.
14. Ulver: Solitude
(fra Shadows of the Sun)
Denne var en favoritt lenge før det gikk opp for meg at det var en Black Sabbath-cover. Akkurat dét sier litt om hvor langt Ulver har kommet siden sine metal-dager. Aggresjonen er blitt til dyp melankoli.
15. The Hellacopters: Cold Night for Alligators
(fra tribute-platen Scandinavian Friends: A Tribute to Roky Erickson)
OK, så passer ikke boogierock og duellerende gitarer inn blant det øvrige utvalget, men det må til i blant åkkesom. I dette tilfellet ganske enkelt fordi det låter så fett.
16. Magnolia Electric Co.: Trouble in Mind
(fra Soujourner)
Soujourner er en liten skattekiste forkledd som en beskjeden treboks. Denne ærverdige trad.-låten er den eneste coveren, men føyer seg sømløst inn blant Jason Molinas egne sanger.
Stay tuned for en ordentlig årsoppsummering i desember en gang.
Oppdatering 16.12.07: "Too Many Cooks (Spoil the Soup)" viser seg å ikke være en Willie Dixon-låt allikevel, så jeg har rettet opp det. Dessuten, og ikke minst, har jeg føyet til Levon Helm, Dwight Yoakam, Magnolia Electric Co, Bonnie "Prince" Billy, Ulver og Patti Smith - og med det er platen blitt dobbelt så lang.
Den ultimate 2007-samlingen skal få godgjøre seg i iTunes i noen uker til, men det følgende kan være en passende bonus-disk: Årets beste coverlåter.
1. Mick Jagger: Too Many Cooks (Spoil the Soup)
(fra The Very Best of Mick Jagger)
Joda, innspillingen er fra 1973 og Mick Jaggers solokarriere er stakkarslige greier. Men denne John Lennon-produserte coveren, skrevet av Angelo Bond, Ronald Dunbar og Edith Wayne, er en av årets beste samme hva du sier. Og ikke bare er den et soleklart solohøydepunkt for Jagger, men det låter like uanstrengt funky som Stones selv gjorde i samme periode. Helt seriøst.
2. Jim James & Calexico: Goin' to Acapulco
(fra soundtracket til I'm Not There)
Begravelsestempoet til tross: My Morning Jacket's Jim James får det til å høres ut som han skal på fest. "It's a wicked life but what the hell/The stars ain't falling down."
3. Betty LaVette: Streets of Philadelphia
(fra samleplaten Song of America)
Springsteen gjorde den på sitt mest tilbakeholdne vis. Betty LaVette puster den full av soul. Begge deler funker.
4. José González: Teardrop
(fra In Our Nature)
Forsøket på å følge opp en gammel suksessformel er kanskje vel opplagt, men ingen kan si at dette ikke låter veldig riktig. Massive Attack-hiten kler José González, og han kler den.
5. Ryan Adams: Down in a Hole
(fra Everybody Knows EP (Europa) og/eller Follow The Lights EP (US))
Jeg prøvde å unngå formuleringen "Alice in Chains' gamle heroin-ballade sitter som et skudd i Ryan Adams' inderlige versjon". Men det glapp for meg, gitt.
6. Bonnie "Prince" Billy: The World's Greatest
(fra Ask Forgiveness EP)
Will Oldham høres akkurat ut som seg selv når han på sitt oppriktige, uironiske vis tolker den absurde R. Kelly.
7. Robert Wyatt: Stay Tuned
(fra Comicopera)
Englands såreste stemme gjør Anja Garbarek, og får det til å høres ut som verdens naturligste ting.
8. Willie Nelson & Calexico: Senor (Tales of Yankee Power)
(fra soundtracket til I'm Not There)
Det er ingen tvil: Calexico er bandet som kan lure en siste stor plate ut av Willie.
9. Patti Smith: Changing of the Guards
(fra Twelve)
Patti Smith gjør et klokt valg når hun lar ordene drive denne Bob Dylan-sangen framover. Bare ikke spør meg hva den handler om.
10. Levon Helm: The Mountain
(fra Dirt Farmer)
Den hardt prøvede The Band-kjempen reiser seg igjen, post strupekreft og alt mulig, med denne monumentale Steve Earle-tolkningen.
11. Dwight Yoakam: Close up the Honky Tonks
(fra Dwight Sings Buck)
Å synge Buck Owens er vel strengt tatt det Dwight Yoakam alltid har gjort, men nå som mentoren er død er det på tide å kjøre linjen fullt ut. Dette er seks og et halvt minutt ordentlig, ekte country-country, komplett med årets lekreste steel-gitarer.
12. Robert Plant & Alison Krauss: Polly Come Home
(fra Raising Sand)
Godt hjulpet av T-Bone Burnetts atmosfæriske produksjon, gjør den gamle nøtteskriken Plant denne Gene Clark-klassikeren til et av høydepunktene på årets mest overrumplende flotte plate.
13. Mark Lanegan: Man in the Long Black Coat
(fra soundtracket til I'm Not There)
Brum, brum. Mørkemannen Lanegan gjør skumle ting med en allerede småskummel Dylan-låt.
14. Ulver: Solitude
(fra Shadows of the Sun)
Denne var en favoritt lenge før det gikk opp for meg at det var en Black Sabbath-cover. Akkurat dét sier litt om hvor langt Ulver har kommet siden sine metal-dager. Aggresjonen er blitt til dyp melankoli.
15. The Hellacopters: Cold Night for Alligators
(fra tribute-platen Scandinavian Friends: A Tribute to Roky Erickson)
OK, så passer ikke boogierock og duellerende gitarer inn blant det øvrige utvalget, men det må til i blant åkkesom. I dette tilfellet ganske enkelt fordi det låter så fett.
16. Magnolia Electric Co.: Trouble in Mind
(fra Soujourner)
Soujourner er en liten skattekiste forkledd som en beskjeden treboks. Denne ærverdige trad.-låten er den eneste coveren, men føyer seg sømløst inn blant Jason Molinas egne sanger.
Stay tuned for en ordentlig årsoppsummering i desember en gang.
Oppdatering 16.12.07: "Too Many Cooks (Spoil the Soup)" viser seg å ikke være en Willie Dixon-låt allikevel, så jeg har rettet opp det. Dessuten, og ikke minst, har jeg føyet til Levon Helm, Dwight Yoakam, Magnolia Electric Co, Bonnie "Prince" Billy, Ulver og Patti Smith - og med det er platen blitt dobbelt så lang.
Det slår meg med en gang at en av dine favoritter om dagen må jo være soundtracket fra "I'm Not There". Det er noe jeg ikke har fått med meg overhodet. Så jeg kan ikke gi noen ytterligere kommentar før jeg har sjekket ut låtene du nevner. Men det høres ut som jeg endelig har noe å fylle en iPod (som jeg ønsker meg veldig, veldig høyt til jul) med. Jeg har jo ikke noen form for skikkelig musikkavspilling, eller anledning til å høre på musikk annet enn når jeg er ute og trener, så jeg ligger langt, langt, langt bak.... Åpne landskap er forøvrig noe drit når det gjelder å lytte til musikk. Det går bare ikke.
SvarSlettRett etter å ha postet denne kommentaren tenkte jeg: fy flate så deilig det må være å være singel og barnløs.
SvarSlettog nå tenker jeg på å viske ut det jeg har skrevt. Men viskelær funker dårlig på skjerm.
ja, jeg har drukket og jeg er syk. sorry.
SvarSlettJeg er litt usikker på hva du ber om unnskyldning for, men det er neppe noen grunn til å gjøre det. Syke og drukne har vi alle vært.
SvarSlettLoudon Wainwright sin cover av "Daughter" er en av årets fineste låter, og bedre enn Peter Blegvad-originalen.
SvarSlettHar ikke hørt noen av dem, men er nysgjerrig på José González (både Teardrop-coveren og den nye skiva hans). Det blir nok nødvendig å kjøpe en bunke skiver i slutten av desember i år også når årets beste-listene kommer og jeg skjønner hva jeg har gått glipp av.
SvarSlettNils: Ah, den Loudon Wainwright-låten har jeg jo liggende. Jeg visste bare ikke at det var en cover. (Hvem er Peter Blegvad?)
SvarSlettHouseman: Den Bonnie "Prince" Billy låten du har lagt ut er finfin. Hadde jeg hørt den litt tidligere, hadde jeg kanskje tatt den med på spillelisten.