La Terza Madre (Dario Argento, 2007)
La Terza Madre (aka Mother of Tears: The Third Mother) er en sånn film man håper skal bli skikkelig, ordentlig bra, men som man innerst inne vet kommer til å bli en skuffelse.

Forløperne i trilogien, Suspiria (1977) og Inferno (1980), er kanskje ikke store filmer i vanlig forstand, men de er unektelig fascinerende i all sin barokke og makabre prakt. De har et aller annet - en visjon, et særpreg, et jegvettafaenhva, som gjør at jeg før eller siden alltid vender tilbake til dem.

Men La Terza Madre kommer jeg neppe til å bruke mer tid på.

Det er alltid et dårlig tegn når man etter tjue minutter blir sittende og ramse opp filmens svakheter for seg selv i stedet for å leve seg inn i den. Stivt skuespill og en ikke spesielt logisk historie, var kanskje bare å forvente. At voldsscenene er så insisterende at de mest av alt virker pubertale, hører vel også territoriet til. Men den flate og pregløse regien er veldig, veldig skuffende. Argento skal jo liksom være den store horror-stilisten, men både estetisk og spenningsmessig er La Terza Madre på nivå med en hvilken som helst påskekrim.

Da er det heller ikke stort igjen å glede seg over.

At heksene er dresset opp som statister i en tarvelig hårmetall-video fra 80-tallet, er bare det mest iøynefallende tegnet på at Dario Argento er en sliten, gammel mann som hører andre tiår til.

Også at det skulle vise seg at selveste Mater Lachrymarum har silikonpupper, da gitt!

4/10 på Roy-o-meteret.