Å lage tegneserier er tøffere enn folk tror

Det er på tide å snakke om tegneseriene mine igjen. For første gang på lenge, lenge har jeg nemlig noe ordentlig å komme med. Jeg har gitt små hint om hva som er på gang i et par års tid allerede, men endelig kan jeg bli konkret. Endelig kan jeg blåse i hornet og slå på stortrommen. Dette har jeg gledet meg til.

Men først har jeg tenkt å sutre litt.

Når jeg ser tilbake på hva jeg har oppnådd siden den siste Jesper og Jonathan-siden ble publisert i Rocky i januar 2006, er det ikke stort å skryte av. Hvis noen skulle tro at jeg har sluttet å lage tegneserier, er det forståelig. Men faktum er at jeg har jobbet med serier hele tiden. Det er bare det at alle sammen enten har passert under, forbi eller ved siden av radaren.

Hvis de da i det hele tatt har kommet seg i luften.

Fra "Hund & Katt: På hjemmefronten". Tegning: Ronny Haugeland

Jeg har laget tre serier sammen med Ronny i denne perioden (han har tegnet og jeg har stått for det meste av skrivingen). De to første, "Båtfolkets planet" og "Hund & Katt: På hjemmefronten", ble publisert i hver sin antologi med stive permer, Utslipp - Bellona 20 år og Propell. Jeg vet ikke hvor godt disse bøkene har solgt eller hvor mange som har lest dem, men det er god grunn til å tro at begge falt mellom alle stoler. Bellona-boken nådde sikkert ut til Bellona-medlemmene, men sammenblandingen av tekst og tegneserier gjorde at den neppe appellerte til mange andre. Propell var en ganske kostbar bok, i hovedsak beregnet på barn, som kun inneholdt nye, ukjente serier. Det er ikke godt å si hvem man trodde skulle kjøpe noe sånt - særlig uten noen markedsføring eller distribusjon å snakke om (boken var ikke å oppdrive i det hele tatt her i Kristiansand).

Men de to seriene ble i det minste trykket. Det ble ikke "Store nordmenn slenger dritt om Norge", den tredje serien Ronny og jeg laget. Den skulle være med i en satirisk bok til hundreårsjubileet for unionsoppløsningen. Men alle jubileer må som kjent ta slutt en gang, og ved denne anledningen somlet forlaget så lenge at det til slutt ble meningsløst å gi ut boken i det hele tatt.

Fra "Nr. 96"

Verst gikk det likevel med "Nr. 96", en 17 sider lang serie jeg tegnet etter manus av en ganske kjent norsk forfatter. Det var et prosjekt jeg kastet meg over med stor iver og brukte store deler av et år på, men som til slutt kokte bort i ingenting. Absolutt ingenting. Alt jeg sitter igjen med er en av mine lengste serier noen sinne - lagret på min egen harddisk. "Store nordmenn" fikk vi i det minste betalt for.

I sannhetens navn bør det nevnes at jeg har fått ut noen småtterier på tilfredsstillende vis i løpet av disse årene - to sider i M og én i Karstein Volles andre Fakta fra verden-bok. Dessuten vil også "Store nordmenn" bli utgitt ganske snart (selvsagt i en helt annen kontekst enn den ble laget til). Dette er likevel ganske marginale ting i forhold til de prosjektene jeg ikke kan se å ha fått noe igjen for.

Skuffelsen ligger ikke først og fremst i mangelen på ære, berømmelse og penger. Det kjipe er følelsen av å ha kastet bort tid, krefter, entusiasme og evner på noe man trodde skulle bli en kul greie, men som viste seg å være basert på lite gjennomtenkte ideer og svak gjennomføringsvilje.

Man føler seg kort og godt litt dum for å ha vært så ivrig og så lite kritisk.

Men, OK, greit. Jeg er gammel nok til å innse at ett skritt frem noen ganger betyr to skritt tilbake. Jeg trøster meg med at jeg, tross alt, har hatt interessante ting å jobbe med hele tiden. Og at det ikke er tegneseriene som skal betale regningene mine.

Og nå er altså tiden inne for å avslutte denne fasen og ta fatt på den neste. En gammel serietegnerskrukk går en ny vår i møte. Endelig.

Jeg lover å bli helt konkret over helgen.