Verdens fineste sang 3

Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.

Verdens fineste sang 3:
"Cripple and the Starfish" med Antony and the Johnsons

I utgangspunktet er det lite eller ingenting som tilsier at "Cripple and the Starfish" skulle være en sang for meg.

Den ble opprinnelig skrevet til en av kabaretene Antony Hegarty satte opp på New Yorks homofile undergrunnsscene på 90-tallet - og jeg kan knapt tenke meg noe som står meg fjernere enn New Yorks homofile undergrunnsscene. Jeg snur i døren bare noen nevner ord som "kabaret", og har store problemer med alt jeg oppfatter som teatralsk og pompøst. Som heterofile middelklassenordmenn flest, identifiserer jeg meg med ting som er "jordnære" og "ekte". Jeg liker dongerybukser, ensfargede t-skjorter og countrymusikk.

Likevel er "Cripple and the Starfish" både en av de vakreste og mest sjokkerende sangene jeg har hørt. Den kombinerer det sublime med det mest nedrige og vonde. Den forvirrer og fascinerer meg. Den beveger og skremmer meg på en måte ingen sang har gjort før.

It's true I always wanted love to be
Hurtful!
And it's true I always wanted love to be
Filled with pain
and bruises

De første gangene jeg hørte den, kunne jeg da også knapt tro det jeg hørte. Ordene Antony sang til den sørgmodig vakre melodien virket nesten ubegripelig brutale. Men etter at jeg hadde konsultert et teksthefte og det faktiske innholdet omsider fikk sunket inn, har det vært nettopp kontrasten mellom teksten og framføringen som har fortsatt å trekke meg tilbake.

Yes, so Cripple-Pig was happy
Screamed "I just completely love you!
And there's no rhyme or reason I'm changing like the seasons
Watch! I'll even cut off my finger
It will grow back like a Starfish!

"Cripple and the Starfish" beskriver et offer og en overgriper. Fortellerstemmen tilhører offeret, og vedkommende motsetter seg ikke det som skjer. Tvert i mot trygler han eller hun om å bli nedverdiget og mishandlet. Overgriperen bare kjeder seg, kikker på klokka - og slår.

Det må ligge en historie bak her, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil høre den.

Det er ikke enkelt å høre et menneske være så selvutslettende. Det er ikke enkelt å forholde seg til noen som søker forløsning i det ytterste mørke. Og det er et helvetes tema for en popsang.

Sangen ville da også falt helt flatt hvis den hadde blitt sunget av noen annen enn Antony, en av de mest særegne stemmene du noen gang vil få høre. Mot et mykt bakteppe av piano, fiolin og en nærmest antydet rytme, blottstiller han seg fullstendig. Du vet ikke om han er mann eller kvinne, svart eller hvit, ung eller gammel. De vonde ordene framføres uten noe forsøk på å skjule mennesket bak. Mens melodien bølger seg fra det intime til det dramatiske, er Antony med sin rå, skjelvende innlevelse naken og sårbar for hele verden.

Selvsagt vet han at han risikerer å bli latterliggjort. Selvsagt vet han at mange vil oppfatte ham som både teatralsk og pompøs. Men det spiller ingen rolle. Det eneste som betyr noe, er å prøve å nå den kjernen av menneskelighet og sannhet han vet er innen rekkevidde. Og når han klarer det, sprenger Antony grensene for overfladiskheter som geografi, kjønn og legning. Da gjør han "Cripple and the Starfish", grufull og bisarr som den er, til noe oppløftende og livsbejaende. Da synger han for og til alle.

I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish

Mp3: "Cripple and the Starfish"

Kjøp albumet Antony and the Johnsons hos Platekompaniet.

PS! Denne teksten ble opprinnelig skrevet for Pstereo.no i 2005. Jeg bruker den på nytt her (med noen små justeringer) fordi jeg fremdeles synes den er noe av det mest vellykkede jeg har skrevet om musikk.