Jeg vil, men får det ikke til

Jeg sier som en gråhåret gubbe jeg overhørte i DVD-sjappa for en halv time siden: "Å faen å fitta te Jesus, å faen å fitta te Jesus." Han ville kjøpe en brukt film til 39 kroner, men hadde bare nitten.

Selv har jeg penger til DVD-er, men for hver dag føler jeg likevel en stadig sterkere trang til å komme med obskøne utbrudd i full offentlighet. At bloggen har ligget brakk i mange uker nå, er bare et av symptomene på at jeg ikke har noe å melde for tiden. Jeg har virkelig ingenting å si. Og det gjør meg veldig frustrert.

Når man, som meg, bor alene og ikke har ansvaret for andre enn seg selv, trenger man et eller annet å fokusere på, et eller annet å drive med, for at dagene ikke skal føles helt meningsløse. Det er selvsagt vel og bra å se filmer, gå på konserter og drikke øl. Det er et priviligert liv, jeg sier ikke annet. Men jeg liker å tenke på meg selv som en som skaper, like mye som en som konsumerer. Det er viktig for meg å tenke på meg selv som en som skaper. Og akkurat nå skaper jeg ingenting. Absolutt ittno. Dagene bare går.

Jeg setter meg ned ved tegnebordet innimellom, og selve tegningene kommer ganske lett og jeg har til og med noen ålreite ideer. Men det blir med drodlingen. Ingenting tar noen retning eller gir noen mening. Jeg vil, men får det ikke til.

Forhåpentligvis er dette bare et utslag av min milde vinterdepresjon. Det er den samme melankolske tomhetsfølelsen som enkelte dager gjør det nesten umulig å komme seg ut av sengen. Det er ingen stor sak. Det er slikt som alltid går over. For alt jeg vet, kan det å skrive dette sutrete innlegget være alt som skal til for få hull på byllen.

Men enn så lenge fortsetter dagene å bli til uker.

Å faen å fitta te Jesus.