Jeg har sett film igjen

Taxidermia

Jeg har sett massevis av filmer de siste ukene. Omtrent én hver dag, tror jeg. Selvsagt har det gått mye i de sedvanlige DVD-ene og jeg har også vært på kino et par ganger, men flertallet av filmene kommer fra nettet. Etter at jeg fikk ny TV og etter at OMLM pønsket ut hvordan vi kunne få den til å snakke med min antikke Macintosh, har jeg bedrevet ulovlig fildeling i stor stil. På den måten har jeg fått sett mye rart jeg ellers bare hadde hørt rykter om.

En del av filmene har jeg nok endt opp med å se i ganske andre formater enn filmskaperne hadde sett for seg, men jeg trøster med at det alltid er innholdet som teller. Alltid. En dårlig film blir ikke noe bedre bare fordi man ser den i HD. Husk det, kids.

Her er noen kjappe notater om noe av det jeg har sett:

16 Years of Alcohol (Richard Jobson, 2004)
Irsk historie om en manns kamp mot volden og alkoholen som føkker opp livet hans. Jeg var akkurat passe bakfull da jeg så denne, men fikk likevel ikke helt fot. Innnpakningen ble vel bare hakket for pretensiøs for min smak. 6/10

Bad Lieutenant (Abel Ferrara, 1992)
Harvey Keitel er på sitt mest innbitte i rollen som politimann med en moral godt under nullpunktet. Denne filmen har ikke mistet noe av sin rå kraft og grimme ubehag med årene. 8/10

The Brood (David Cronenberg, 1979)
Premisset høres selvsagt helt idiotisk ut: Plagede psyker får fysiske manifestasjoner, for eksempel i form av slemme dverger som slår i hjel folk med leketøy og kjøkkenredskaper. Men av dette klarer unge Cronenberg å lage hard, psykologisk horror. Og de morderdvergene er faktisk genuint creepy. 8/10

Cube (Vincenzo Natali, 1997)
Smart, intens og original science fiction som fungerer på flere plan. Jeg blir sittende igjen og lure på hvorfor det er så langt mellom de smarte, intense og originale science fiction-filmene. Burde ikke det være hele poenget med sjangeren, lzm? 8/10

Drag Me to Hell (Sam Raimi, 2009)
Wheeee - slik skal det gjøres! Å se denne er like forfriskende som å lese en gammel EC-tegneserie eller å ta en tur med spøkelsestoget. Jeg synes i grunnen at Raimi kan spare seg - og oss - for en Spiderman 4, og heller gi oss mer av dette. 8/10

Event Horizon (Paul W.S. Anderson, 1997)
Et skamløst oppkok av ideer fra andre - og bedre - filmer, spesielt Alien og Solaris. Fryktelig tøvete greier, selvsagt, men unektelig ganske underholdende. 7/10

Last Days (Gus Van Sant, 2005)
Dette er ikke filmen om Kurt Cobains siste dager. Den er bare inspirert av Kurt Cobains siste dager. Last Days er med andre ord en oppdiktet, spekulativ versjon av virkeligheten, og det synes jeg er problematisk. Det hjelper ikke at det hele er gjort i en stil som føles veldig selvbevisst arty. 6/10

Inglourious Basterds (Quentin Tarantino, 2009)
To timer og 40 minutter som demonstrerer Tarantinos fremste styrke som filmskaper: Finurlige, dialogdrevne scener hvor trusselen om vold alltid dirrer som en stålstreng i bakgrunnen. Og selvsagt er dette mer en hyllest til filmen som kunstform enn det er en film om andre verdenskrig. Jeg forlot kinosalen med den gode følelsen av å ha hatt en total, altoppslukende filmopplevelse, og jeg ikke kan huske sist dét skjedde. 8/10

Journey Through the Past (Neil Young, 1975)
Lenge tapt film av Neil Young som nå er blitt tilgjengelig gjennom den fullstendig sinnssyke Archives-boksen hans. Jeg digger backstage-glimtene og live-opptakene med Buffalo Springfield og CSNY, men dette er og blir en utrolig surrete film laget av en gjeng amatørfilmskapere i tung hasjrus. Kun for spesielt interesserte (jeg er selvsagt en av dem). 5/10

The Postman Always Rings Twice (Bob Rafelson, 1981)
Fryktelig mye gode krefter involvert her - manus av Mamet etter en roman av Cain, regi ved Rafelson, foto av Nykvist, Nicholson og Lange i hovedrollene. Likevel lever den ikke heeeelt opp til de gamle noir-filmene den er basert på. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hva problemet er. Kanskje blir den rett og slett for strøken. 7/10

Public Enemies (Michael Mann, 2009)
Jeg liker den sylskarpe HD-estetikken som får 30-tallet til å føles veldig her og nå. Men denne filmen gir til syvende og sist for lite å sette tennene i - av dybde, karaktertegninger, kontekst og slikt - til at den blir særlig minneverdig. 6/10

Taxidermia (György Pálfi, 2006)
I første scene er det en ivrig onanist som setter fyr på pikken sin. Etter det blir filmen bare mer og mer bisarr - før den ender i det totale, hemningsløse vanvidd. Ikke spør meg hva den egentlig handler om. Jeg vet bare at jeg aldri har sett på maken. 8/10