Det er en god stund siden jeg skrev noe om tegneserier her. Det er fordi det ikke har vært noe å fortelle. Brakk var på trykk for tredje og siste gang i M i september, og det er enda lenger siden jeg har bedrevet seriøs tegning. Jeg har gjort et forsøk på å selge inn serien til et annet blad og en annen redaktør, men uten å få respons.
Nå har serien for lengst mistet momentum, og jeg kommer neppe til å lage mer Brakk.
Jeg har ikke tenkt å sutre for mye over dette. Men jeg vil gjerne si noe om min erfaring med de store forlagene. Jeg er nemlig ikke veldig imponert. Det går på helt enkle, grunnleggende ting som har med profesjonalitet å gjøre.
Sender man redaksjonen en mail, er det ikke gitt at man får svar. Sender man inn en serie, kan man ikke føle seg sikker på at den ikke vil bli rotet bort. Betaling er noe man gjerne må mase for å få. Som jeg antyder i første avsnitt, kan man ikke engang regne med å bli refusert på en skikkelig måte. Man kan bare sjøsette flaskeposten sin og håpe at den vil bli lest av noen.
I tillegg kommer et generelt inntrykk av at det redaksjonelle arbeidet er noe som blir tatt litt på hælen. Det later ikke til å finnes noen overordnede planer eller visjoner for det man driver med. Man bare lager blader, lzm.
Jeg har selv jobbet 12-13 år i og med "den vanlige" forlagsbransjen. Der er det helt utenkelig at forfatterne skulle blitt behandlet like lemfeldig som serieskaperne blir. Helt utenkelig. De vet at det er forfatterne de lever av. Det er sikkert annerledes hvis man heter Frode Øverli. Men hvordan har tegneserieforlagene tenkt å dyrke frem den neste øverlien hvis de ikke tar vare på talentene sine? Forstår de ikke at de til syvende og sist sager over den grenen de selv sitter på?
Jeg må understreke at dette ikke gjelder en spesiell redaktør eller et spesielt forlag. Dette er erfaringer jeg har gjort meg som bidragsyter til en lang rekke utgivelser opp gjennom årene. Og jeg vet at jeg langt fra er alene om å ha slike opplevelser. Kritikken gjelder heller ikke småforlagene. Der har jeg bare gode erfaringer. Der føler man aldri at arbeidet man gjør blir tatt for gitt. Eller at man blir publisert på en merkelig form for nåde.
Sånn. Da var det sagt.
Når jeg nå ser over de sju Brakk-episodene jeg tross alt fikk laget, blir jeg overraskende fornøyd med meg selv. Mye av dette er jo riktig oppfinnsomt. Men samtidig kan jeg godt forstå hvorfor de kommersielle bladene ikke vil ha serien. Ikke bare er den ukonvensjonell i formen, men den er også fryktelig mørk. Til tider er den direkte vond å lese. Det finnes sikkert et publikum for en serie om tjukkaser i 30-årene som går på den ene ydmykelsen etter den andre, men de kjøper antakelig ikke lesestoffet sitt på Rimi.
Så, for å sette punktum og samtidig vise at jeg faktisk la ned en del arbeid i dette: Her er en kavalkade over alle Brakk-episodene. De fleste av dem forblir altså uutgitte.
Nå har serien for lengst mistet momentum, og jeg kommer neppe til å lage mer Brakk.
Jeg har ikke tenkt å sutre for mye over dette. Men jeg vil gjerne si noe om min erfaring med de store forlagene. Jeg er nemlig ikke veldig imponert. Det går på helt enkle, grunnleggende ting som har med profesjonalitet å gjøre.
Sender man redaksjonen en mail, er det ikke gitt at man får svar. Sender man inn en serie, kan man ikke føle seg sikker på at den ikke vil bli rotet bort. Betaling er noe man gjerne må mase for å få. Som jeg antyder i første avsnitt, kan man ikke engang regne med å bli refusert på en skikkelig måte. Man kan bare sjøsette flaskeposten sin og håpe at den vil bli lest av noen.
I tillegg kommer et generelt inntrykk av at det redaksjonelle arbeidet er noe som blir tatt litt på hælen. Det later ikke til å finnes noen overordnede planer eller visjoner for det man driver med. Man bare lager blader, lzm.
Jeg har selv jobbet 12-13 år i og med "den vanlige" forlagsbransjen. Der er det helt utenkelig at forfatterne skulle blitt behandlet like lemfeldig som serieskaperne blir. Helt utenkelig. De vet at det er forfatterne de lever av. Det er sikkert annerledes hvis man heter Frode Øverli. Men hvordan har tegneserieforlagene tenkt å dyrke frem den neste øverlien hvis de ikke tar vare på talentene sine? Forstår de ikke at de til syvende og sist sager over den grenen de selv sitter på?
Jeg må understreke at dette ikke gjelder en spesiell redaktør eller et spesielt forlag. Dette er erfaringer jeg har gjort meg som bidragsyter til en lang rekke utgivelser opp gjennom årene. Og jeg vet at jeg langt fra er alene om å ha slike opplevelser. Kritikken gjelder heller ikke småforlagene. Der har jeg bare gode erfaringer. Der føler man aldri at arbeidet man gjør blir tatt for gitt. Eller at man blir publisert på en merkelig form for nåde.
Sånn. Da var det sagt.
Når jeg nå ser over de sju Brakk-episodene jeg tross alt fikk laget, blir jeg overraskende fornøyd med meg selv. Mye av dette er jo riktig oppfinnsomt. Men samtidig kan jeg godt forstå hvorfor de kommersielle bladene ikke vil ha serien. Ikke bare er den ukonvensjonell i formen, men den er også fryktelig mørk. Til tider er den direkte vond å lese. Det finnes sikkert et publikum for en serie om tjukkaser i 30-årene som går på den ene ydmykelsen etter den andre, men de kjøper antakelig ikke lesestoffet sitt på Rimi.
Så, for å sette punktum og samtidig vise at jeg faktisk la ned en del arbeid i dette: Her er en kavalkade over alle Brakk-episodene. De fleste av dem forblir altså uutgitte.
Fra den første episoden jeg gjorde ferdig og sendte til forlaget. De syntes det var vel råflott å bruke en hel stripe på å zoome inn på karakteren. Den monokrome fargepaletten falt heller ikke i smak. I ettertid har jeg ikke noe problem med å si meg enig.
Episode nr. 2 var også med i den første forsendelsen til forlaget, men bare i blyantversjon. Personligheten til Sylte var allerede på plass, men ikke utseendet.
Fra Brakk nr. 1: Brakk hadde verdens minst givende og mest enerverende jobb: Å pirke løs "flippen" på gamle taperuller.
Fra Brakk nr. 2: Sylte var ikke bare et av verdens verste mennesker, han var også sjefen til Brakk. Her stikker han innom en fredagskveld.
Fra Brakk nr. 3: Vi blir bedre kjent med Brakks samboer, Eva, og forholdet dem i mellom. Det er selvsagt alt annet enn hjertevarmt.
Fra Brakk nr. 4: Både personligheten og utseendet til Brakks sjef Sylte, var sterkt inspireret av en norsk forretningskjendis.
Fra Brakk nr. 5: Et tilbakeblikk på Brakks ungdomstid. Kjærligheten til metal av den gamle skolen, er også i voksen alder et sjeldent lyspunkt i livet hans.
Fra Brakk nr. 6: For Brakk er selv litt familieplanlegging en kilde til dype ydmykelser.
Fra Brakk nr. 7: Sylte var en utømmelig kilde til irrasjonelle påfunn. Hadde serien fått et lengre liv, er jeg redd han hadde kommet til å dominere den fullstendig. Jeg kommer til å savne ham.
Akkurat dette med behandlingen man får av tegneserieforlagene kontra de vanlige forlagene er ting jeg har snakket og tenkt mye om i det siste selv. Min konklusjon er at Egmont og Schibsted ikke er forlag. De fyller ikke kriteriene til forlag, de er distributører.
SvarSlettKan du tegne Donald?
SvarSlett