Men jeg gir meg ikke

Mitt bitre oppgjør med tegneseriebransjen for 14 dager siden, kunne sikkert tolkes som at jeg har tenkt å gi opp seriene helt.

Kanskje har jeg det. Akkurat nå vet jeg ikke selv engang.

Til tross for dette har jeg i det siste lekt meg med noe som kan bli en lengre historie. Og hvis jeg skal fortsette å lage serier, er det nettopp noe med litt lengde jeg må lage. Jeg har laget nok to- og femsidere. Det er på tide med noe episk.

Historien jeg tenker på, har arbeidstittelen "Ulvene i korridoren" - eventuelt bare "Ulv!" - og er en fabel fra kontorlandskapenes dypeste mørke. Som man kan se, har jeg allerede tegnet et utkast til forside.

Når jeg kvier meg for å sette i gang for alvor, er det fordi jeg vet vet hvor mye arbeid det vil bli. Og hvor lite jeg kommer til å få igjen for det. Også vet jeg altså ikke om jeg orker å lage flere serier i hele tatt.

Men det hadde jo vært fint å kunne føye et album i klassisk 48 siders format til bibliografien. Jeg må si det.

Forresten: De som har lest Bendik Kaltenborns finfine bok Serier som vil deg vel, vil sikkert huske en sekvens med en svart ulv utenfor et kontor. Jeg skal ikke påstå annet enn at likheten med tittelen og forsideideen min er påfallende. Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg sto opp en morgen, sikker på at ideen i hodet mitt var både ny og original. Men sånn er det; underbevissthetens veier er uransakelige. Min serie kommer uansett ikke til å ligne på Bendik sin.

Hvis det da blir noen serie.