Det er sent søndag kveld. Altfor sent. Regnet trommer mot takvinduet. Fyllesjuken har ennå ikke helt sluppet taket. Ubønnhørlig kretser tankene rundt viktige beslutninger som ble tatt sent i natt en gang. Til alt overmål går det ennå uutgitte nye Tindersticks-albumet lavt i bakgrunnen, og det er akkurat den oppvisningen i melankolsk vellyd man kunne forvente seg.

Hvis dette hadde vært en film, ville jeg avskrevet hele scenen som en håpløs klisjé. Det mangler igrunnen bare at jeg setter meg til i vinduskarmen og spiller saksofon.