Det hadde så smått begynt å lysne ute da denne dama fikk et påtrengende behov for å fortelle oss om Gud og Hans fortreffelighet. Hun røykte rullings, drakk Jack Daniel's og fortalte om Gud. Spesielt var det viktig at jeg forsto at Gud hadde en mening med evnen han har gitt meg, altså evnen til å skrive og tegne og sånn. Det var et budskap rett fra Gud til meg, og hun var Hans talerør. Hun hadde profetiske evner, må vite. Jeg fikk aldri med meg hva det var Gud ville jeg skulle bruke evnene mine til, jeg var for distrahert av Velvet Underground-plata i bakgrunnen og det faktum at noen hadde helt pils i whiskyen min. Ikke kunne jeg mobilisere noen vektige teologiske poenger heller, jeg bare mumlet noe om at Gud godt kunne være litt klarere når han hadde viktige budskap å komme med. Profetinnen ga etterhvert opp å profetere, og forlangte istedet at jeg skaffet mer øl. Jeg kunne jo bare gå til naboen. "Nei," sa jeg, "naboen fikk slag for ikke så lenge siden, jeg tror ikke han vil sette pris på besøk fra sånne som oss grytidlig en søndags morgen." Neivel. Hun gikk istedet på do og kastet opp, før hun tok på seg yttertøyet og la seg til å sove foran utgangsdøra. Ute var det helt lyst nå, og vi kunne høre naboene ta fatt på en ny dag. Selv var jeg bare sliten, helt inn-til-beinet sliten.