Årsoppsummeringen 2002 fortsetter, forutsigbart nok med noen plater.
Beth Gibbons and Rustin Man: Out of Season
Det jeg husker best fra Portishead-konserten på Quart i 1997, er Beth Gibbons - en vever, uglamorøs kvinne, med sigarett i høyre hånd og en stemme til å smelte gråstein med. Det er en stemme som med sin blanding av stolthet og sårhet kan fremkalle gåsehud selv i trengselen i et møkkete sirkustelt på Odderøya. På denne plata, som leker med folk og jazz i stedet for Portisheads elektronika, kommer den stemmen bedre fram enn noen gang. Årets mest smakfulle.
Lambchop: Is a Woman
Aldri har vel så mange musikere - jeg tror de er 12 stykker eller noe sånt - lagd så lite lyd. Skru opp volumet, og det er fremdeles lavt. Hverdagslig melankoli har neppe vært fanget bedre på plate. Ikke noe for rastløse tenåringer med andre ord, men som soundtrack for stille nattetimer og begivenhetsløse søndagsformiddager er det perfekt.
Queens of the Stoneage: Songs for the Deaf
Årets rock-alibi. Jeg har stadig et halvt øre på gløtt for ny rock, men det er sørgelig sjelden at noe virkelig sitter. Det blir gjerne til at man finner fram de samme gamle Motörhead-platene når man er på oppadgående rus og føler for å bli tuppet i ræva. Men Queens of the Stoneage vet hvilke knapper de skal trykke på. De vet når de skal holde igjen og når de skal øse på, de bruker metal-klisjeene på både lekende og intelligent vis, og de har en genuin følelse for melodi. Dette er kombinasjoner som fort blir vanedannende. Gjenhør med gamle kjemper som Mark Lanegan og Dave Grohl trekker heller ikke ned.
Johnny Cash: American IV - The Man Comes Around
Jeg tenker ganske ofte at jeg burde skrive et lite essay om mitt forhold til Johnny Cash, om hvordan han har fulgt meg gjennom stort sett hele livet. Men jeg er stygt redd for at det ville høres ut som en nekrolog, og det ville jo være å ta sorgene litt på forskudd. Istedet er det bare å glede seg over at den gamle, syke skrotten fremdeles har ganske fantastiske plater som denne i seg. Ikke minst er det stas at platas aller beste spor, tittelkuttet, er en nyskrevet Cash-komposisjon. Det må med andre ord fremdeles være lov til å håpe at vi har mer i vente.
Beth Gibbons and Rustin Man: Out of Season
Det jeg husker best fra Portishead-konserten på Quart i 1997, er Beth Gibbons - en vever, uglamorøs kvinne, med sigarett i høyre hånd og en stemme til å smelte gråstein med. Det er en stemme som med sin blanding av stolthet og sårhet kan fremkalle gåsehud selv i trengselen i et møkkete sirkustelt på Odderøya. På denne plata, som leker med folk og jazz i stedet for Portisheads elektronika, kommer den stemmen bedre fram enn noen gang. Årets mest smakfulle.
Lambchop: Is a Woman
Aldri har vel så mange musikere - jeg tror de er 12 stykker eller noe sånt - lagd så lite lyd. Skru opp volumet, og det er fremdeles lavt. Hverdagslig melankoli har neppe vært fanget bedre på plate. Ikke noe for rastløse tenåringer med andre ord, men som soundtrack for stille nattetimer og begivenhetsløse søndagsformiddager er det perfekt.
Queens of the Stoneage: Songs for the Deaf
Årets rock-alibi. Jeg har stadig et halvt øre på gløtt for ny rock, men det er sørgelig sjelden at noe virkelig sitter. Det blir gjerne til at man finner fram de samme gamle Motörhead-platene når man er på oppadgående rus og føler for å bli tuppet i ræva. Men Queens of the Stoneage vet hvilke knapper de skal trykke på. De vet når de skal holde igjen og når de skal øse på, de bruker metal-klisjeene på både lekende og intelligent vis, og de har en genuin følelse for melodi. Dette er kombinasjoner som fort blir vanedannende. Gjenhør med gamle kjemper som Mark Lanegan og Dave Grohl trekker heller ikke ned.
Johnny Cash: American IV - The Man Comes Around
Jeg tenker ganske ofte at jeg burde skrive et lite essay om mitt forhold til Johnny Cash, om hvordan han har fulgt meg gjennom stort sett hele livet. Men jeg er stygt redd for at det ville høres ut som en nekrolog, og det ville jo være å ta sorgene litt på forskudd. Istedet er det bare å glede seg over at den gamle, syke skrotten fremdeles har ganske fantastiske plater som denne i seg. Ikke minst er det stas at platas aller beste spor, tittelkuttet, er en nyskrevet Cash-komposisjon. Det må med andre ord fremdeles være lov til å håpe at vi har mer i vente.
Kommentarer
Legg inn en kommentar