Mitt første slaktoffer

I dagens Fædrlandsvennen kan du lese min anmeldelse av Handler i selvforsvar, det nye albumet til Marte Wulff. Siden fvn.no ikke har lagt den ut, har jeg selv gjort den tilgjengelig her. I avisen var teksten nokså brutalt forkortet. Her er den selvsagt slik den var ment å være.

Selve platen kommer ut først på mandag, men noen smakebiter kan høres på MySpace.

I en fotnote føler jeg for å kommentere det faktum at denne anmeldelsen nok er det nærmeste jeg har kommet å slakte en plate. Og at det føles littegrann... rart. 

Nå ville jeg ikke hatt noe som helst problem med å sable ned en ny plate fra for eksempel, tjaaaa, DumDum Boys. Og jeg kunne sikkert ha gledet meg over å griseslakte et nytt epos fra en Elton John eller et Metallica. Men i tilfellet Marte Wulff er følelsene altså mer kompliserte. Dette blir liksom så mye nærmere. Jeg vurderer jo ikke arbeidet til en dollarmillionær i Beverly Hills her, men noen jeg har mange felles Facebook-venner med og som akkurat i kveld spiller på stampuben min, Charlies. I tillegg er det noen jeg oppfatter som en seriøs og hardtarbeidende artist.

Dårlig samvittighet har jeg ikke. Jeg har tross alt bare utført det å oppdraget jeg har fått: å si hva jeg mener om en plate. Og jeg mener at jeg har skrevet en saklig tekst. Men når jeg leser den på trykk i dag, ser jeg jo at den kan oppfattes som direkte knusende. Og siden jeg selv har fått tegneseriene mine vurdert mange ganger, vet jeg hvor vanskelig det er å ikke la negativ omtale gå inn på seg.

Det jeg prøver å si, er vel at det ikke ligger noen form for skadefryd bak det jeg har skrevet. Og at jeg har all verdens respekt for alle som greier å komme seg opp og frem ved å gjøre sin egen greie. All verdens respekt. Jeg må bare forbeholde meg retten til å si hva jeg mener. Det er tross alt det jobben går ut på.

Dette er dessuten forklaringen på hvorfor jeg ikke kommer til å dukke opp på Charlies i kveld.

En fotnote til: Teorien jeg nevner i anmeldelsen, den om hvorfor nesten ingen synger på sørlandsdialekt, har jeg fra Øyvind Berekvam. Æres den som æres bør. Han kom med den etter det nevnte seminaret, mens vi satt på en uteservering og tømte i oss et ugudelig antall halvlitere. Øyvind er med andre ord en mann med både innsikt og klasse, og han driver også en musikkblogg jeg kan gi min uforbeholdne anbefaling.