Et lite intervju

Her om dagen ble jeg intervjuet av Patrick Engelberg per e-post. Patrick er student ved Mediehøgskolen Gimlekollen, og intervjuet ble gjort til hans semesterprosjekt om tegneseriemiløet i Kristiansand.

Med Patricks godkjenning gjengir jeg replikkvekslingen her:

Når ble du interessert i tegneserier, og er det noen spesielle serier, tegnere og skribenter som har gjort inntrykk?

Jeg har lest tegneserier så lenge jeg kan huske. Det begynte sikkert med at mamma kjøpte Donald hver uke. Og siden jeg likte å tegne og finne på historier, falt det seg vel bare naturlig å lage mine egne serier etter hvert.

Det som har betydd mest for min egen produksjon i voksen alder, er nok de amerikanske alternativseriene jeg oppdaget tidlig på 90-tallet og de norske seriene som begynte å blomstre på omtrent samme tid. Peter Bagge, Robert Crumb, Daniel Clowes, Chris Ware, Christopher Nielsen og Jason er blant dem som har betydd mest for meg. Samtidig har jeg aldri mistet respekten for Carl Barks, som nok var den første serieskaperen jeg kunne gjenkjenne og forstå var virkelig god.

Når begynte du å tegne og skrive selv?

Antakelig omtrent da jeg begynte på skolen og lærte å skrive. På begynnelsen av 80-tallet fikk jeg en tegning på trykk i Fantometklubben, og det var en slags åpenbaring for meg. Det gikk opp for meg at alle disse seriene jeg leste, faktisk ble laget av noen - og at det var mulig å bli en av dem.

Hvordan var det med kurs og veiledning for interesserte «på den tiden»?

Jeg tror ikke det fantes noe slikt i Norge på 70-og 80-tallet da jeg vokste opp. Jeg har i hvert fall ingen tegneserieutdannelse. Men jeg gikk på linjer for tegning og visuell kommunikasjon på videregående, så noe formell tegneopplæring har jeg hatt.

Viktigere er det nok likevel at jeg alltid har hatt kompiser å dele interessen med. Faktisk tror jeg at det å ha et miljø hvor det har gått an å vise frem og få respons på seriene sine, har vært helt avgjørende. Hvis jeg hadde blitt sittende alene og tegne for skrivebordskuffen, ville jeg sikkert ha gitt opp for mange år siden.

Hva synes du om tegneseriekurset som er i gang i Kristiansand nå?

Jeg har hørt gode ting om det, men har ikke vært innom selv ennå.

Tror du det har blitt bedre for unge, håpefulle tegnere og skribenter enn før? Får de mer hjelp?

Om det finnes flere organiserte tilbud for unge tegnere, vet jeg ikke. Men Internett har i hvert fall gjort det enklere å komme i kontakt likesinnede og å vise frem det man driver med.

Noen tips til mulige talenter som vil på trykk?

Ta kontakt med andre som driver med det samme. De er antakelig like interessert i å få kontakt med deg som du er med dem. Send inn seriene dine til forlagene og krev å få respons på dem. Det er ikke sikkert man kommer på trykk med en gang, men det er alltid verdifullt å knytte kontakter.

Men det viktigste er selvsagt å lage masse serier. Et gammelt jungelord sier at alle har 1000 dårlige sider de må få ut før de kan begynne å lage de virkelig gode tingene. Jeg fyller 40 om noen få måneder, men selv jeg har noen hundre sider igjen før jeg kommer til «the good shit». Det hadde vært stas om jeg klarte det før jeg blir pensjonist.

Det er, som sagt, en syssel for de tålmodige, dette her.

Hvordan er prosessen når du jobber med egne tegneserier?

Prosessen er ikke bare lang og omstendelig, men også ofte veldig kjedelig. Og når man endelig er ferdig, har man ingen garanti for at noen gidder å lese det man har laget. Man skal virkelig brenne for det om man ønsker å lage tegneserier.

Likevel er det selve den kreative prosessen som alltid får meg til å begynne på nytt igjen. Det er noe veldig givende med det å skape noe fra ingenting. Man begynner med noe helt abstrakt - en tanke, en idé - og utvikler den til å bli noe håndfast - noe andre kan lese og få noe ut av. Å lage en serieside som man synes er vellykket, er faktisk noe av det mest tilfredsstillende jeg kan tenke meg.

Kan du fortelle litt om «Ulvene i korridoren»? Når kommer den?

«Ulvene i korridoren» er en lengre serie jeg har jobbet med det siste året. Planen er at den skal komme ut i albumformat i løpet av høsten. Historien begynner som svart komedie, men beveger seg etter hvert i retning av action og horror. Med litt velvilje liker jeg å tro at den også kan leses som satire.

Dette er både den lengste og mest ambisiøse serien jeg noen gang har laget, så jeg ser på den som en slags oppsummering av alt jeg har lært til nå. Inntil jeg lager noe enda lengre og mer ambisiøst, vil den stå der som hovedverket mitt. I hvert fall i mitt eget hode.