Selvsagt er det ikke mulig å være tegneserieskaper uten å være tegneseriefanboy også. Og selv om jeg ikke er noe særlig til samler, benytter jeg gjerne anledningen til å sikre meg noen kruseduller fra en favorittegner. Men bare hvis det ikke innebærer for store anstrengelser eller utgifter.
For eksempel: På fredag reiste Vibeke og jeg på kjærestetur til Stockholm. Om kvelden spaserte vi tilfeldigvis forbi Seriegalleriet på Söder, hvor et skilt fortalte at selveste Joakim Pirinen skulle åpne utstilling der neste dag. Neste dag stakk vi selvsagt innom, kikket på utstillingen, fikk signert en bok og tok legenden i hånden.
Det fikk meg til å tenke på noen andre, lignende hendelser det siste året.
Under fjorårets Oslo Comics Expo fikk jeg med meg foredraget til æresgjesten Jim Woodring. Siden jeg satt bakerst i foredragsteltet, var jeg en av de første som kom ut derfra. På utsiden fikk jeg øye på Woodring som hastet bort til Tronsmo-standen for å signere. Dermed var jeg plutselig førstemann i køen. Woodring tok seg god tid, småpratet litt og skisset med blyant før han tusjet tegningen.
Under årets OCX var jeg derimot sistemann som fikk signert Jasons da ferske De 100 000 dødes øy. Han satt alene igjen etter endt signeringsrunde, så jeg benyttet sjansen til å si hei og få en tegning. Jason var i flere år på samme forlag som meg, så han har jeg møtt i mange sammenhenger. Men han er stadig en inspirasjonskilde, og det vil alltid være stas å få en tegning av ham.
Steffen Kvernelands Episke amputasjoner fikk jeg i gave av Vibeke i fjor vinter. Steffen er en annen jeg har drukket mange øl med opp gjennom årene. Faktisk var det gjennom ham jeg møtte Vibeke. Også det skjedde under Oslo Comics Expo i fjor.
For eksempel: På fredag reiste Vibeke og jeg på kjærestetur til Stockholm. Om kvelden spaserte vi tilfeldigvis forbi Seriegalleriet på Söder, hvor et skilt fortalte at selveste Joakim Pirinen skulle åpne utstilling der neste dag. Neste dag stakk vi selvsagt innom, kikket på utstillingen, fikk signert en bok og tok legenden i hånden.
Det fikk meg til å tenke på noen andre, lignende hendelser det siste året.
Under fjorårets Oslo Comics Expo fikk jeg med meg foredraget til æresgjesten Jim Woodring. Siden jeg satt bakerst i foredragsteltet, var jeg en av de første som kom ut derfra. På utsiden fikk jeg øye på Woodring som hastet bort til Tronsmo-standen for å signere. Dermed var jeg plutselig førstemann i køen. Woodring tok seg god tid, småpratet litt og skisset med blyant før han tusjet tegningen.
Under årets OCX var jeg derimot sistemann som fikk signert Jasons da ferske De 100 000 dødes øy. Han satt alene igjen etter endt signeringsrunde, så jeg benyttet sjansen til å si hei og få en tegning. Jason var i flere år på samme forlag som meg, så han har jeg møtt i mange sammenhenger. Men han er stadig en inspirasjonskilde, og det vil alltid være stas å få en tegning av ham.
Steffen Kvernelands Episke amputasjoner fikk jeg i gave av Vibeke i fjor vinter. Steffen er en annen jeg har drukket mange øl med opp gjennom årene. Faktisk var det gjennom ham jeg møtte Vibeke. Også det skjedde under Oslo Comics Expo i fjor.
Kommentarer
Legg inn en kommentar