(Dette er ikke bokomslaget.)
På 90-tallet, da den første generasjonen av serieskapere tilknyttet Jippi Forlag var på sitt mest vitale, var Jens K Styve en av ledestjernene. I form lignet seriene hans på de amerikanske alternativseriene flere av oss var inspirert av, men bedre enn de fleste klarte han å forankre dem i en gjenkjennelig, norsk virkelighet. Blant alle de lovende serieskaperne som var i ferd med å blomstre på den tiden, var Jens en av de aller mest lovende.
Men ved begynnelsen av 2000-tallet sluttet han brått å lage serier. Han flyttet til Tromsø, og begynte å livnære seg som illustratør og designer i stedet. Så, i 2007, ga han – til overraskelse for flere av oss – ut sin første roman, «Eg, Ove Kvamme». Det var en vittig og trist bok om en forblåst sjel på Vestlandet. Det var ikke vanskelig å se at den kom fra samme kilde som tegneseriene.
Nå har jeg vært så heldig å få lese det mer eller mindre ferdige manuset til Jens K Styves andre roman. Den heter «Friedland», og handler om en nordnorsk familie ved samme navn. Hovedpersonen er familiefar Odd Friedland, en kar med mange jern i ilden – de fleste av dem helt på kanten av det lovlige. Det går i både hjemmebrenning og healing. Under lesingen begynte jeg etter hvert å tenke på Odd som en slags blanding av Walter White – han fra «Breaking Bad» – og Snåsamannen. Men strengt tatt har han vel ikke talentene til noen av dem.
Jens skriver lett og effektivt, i et språk helt fritt for daukjøtt. Sidene flyter av gårde nesten uten at man merker det. Underveis ble jeg minnet om både Ragnar Hovland, Erlend Loe og Arto Paasilinna. Det er noe med den lakoniske tonen, måten karakterene aksepterer selv de mest absurde situasjoner på og den melankolske understrømmen som er der også når historien er på sitt mest komiske. Når alle de mange trådene på elegant vis samles helt til slutt, sitter man igjen med den dype tilfredsstillelsen bare virkelig gode leseopplevelser kan gi.
Jens K Styve har gått fra å være en av våre mest lovende serieskapere til å bli en interessant, ny stemme i norsk litteratur. Det er klart jeg er misunnelig.
«Friedland» kommer ut på Samlaget i september.
Kommentarer
Legg inn en kommentar