Hanne Kolstø er tiårets artist i følge mine spillelister. Foto fra Facebook
Hvert år siden 2010 har jeg samlet favorittlåtene mine i en Spotify-liste med den eplekjekke tittelen «Fasiten». Og hva kan vel passe bedre nå som dette fordømrade tiåret endelig snart er over, enn å koste på seg noen gjenhør?
2010: Det ligger selvsagt i kortene at jeg er blitt gammal og akterutseilt, men jeg synes nå uansett at det meste her låter riktig fresht ennå.
«In Memory of Richard Wright» med Soup kan for eksempel godt være den største rysaren du ikke har hørt.
2011: Jeg husker ærlig talt ikke en dritt av det som skjedd dette året. Men overraskende mye av musikken sitter ennå.
PJ Harvey ga ut et av sine beste album, Lana Del Rey og Jonathan Wilson var nye og «Vals för Anna» med Anna Järvinen er fortsatt litt magisk.
2012: Dette var et EKSTREMT rikt og variert musikkår. Sjekk bare ut ytter- og/eller høydepunktene: Meshuggahs knokkelknusende «I Am Colossus» og Bill Fays nesten ulidelig vakre versjon av Wilco-klassikeren «Jesus, Etc.».
2013: Av en eller annen grunn er det ikke så mange enkeltlåter fra dette året som har festet seg. Artistrekken er likevel bunnsolid, kanskje særlig på americana-fronten.
Hanne Kolstø kan forresten være den eneste som er med på alle disse listene.
2014: Dette året tilbragte jeg langt på vei med The War on Drugs-albumet «Lost in the Dream» som soundtrack, så helt galt kan det vel ikke ha vært.
2015: Noe av det fine med å bla i alle disse gamle spillelistene, er at man gjenoppdager så mange fine låter. First Aid Kits versjon av «America», «Copper Canteen» med James McMurtry, «But in the Movie Baby» med Band of Gold og «Follow the River» med Calexico er bare noen av dem jeg nesten hadde glemt fra 2015.
2016: Fra Ennio Morricone, via Paul Simon og Ghost, til Kristoffer Lo. Førstnevnte er fra soundtracket til «The Hateful Eight», sistnevnte representerer en type vanskelig klassifisérbar instrumentalmusikk jeg hørte stadig mer på i løpet av tiåret. Ellers går det i «alt unntatt jazz og klassisk», si.
2017: Dette var året da jeg kun gadd å lage spillelisten på Tidal, men kompis Simen steppet inn og laget en Spotify-versjon.
Noen personlige favoritter: «Magnificent (She Says)» med Elbow, «I Don't Wanna Die in this Town» med Old 97's, «The Color of a Cloudy Day» med Shelby Lynne og Allison Moorer (skrevet av Jason Isbell), «If We Were Vampires» med Jason Isbell og «Det store blå» med Erlend Ropstad.
2018: To spørsmål jeg sitter igjen med nå som denne listegjennomgangen nærmer seg slutten:
Hvordan kan det ha seg at musikken fra 2018 oppleves akkurat like gammel som den fra 2010?
Hvorfor får Weezer-versjonen av «Africa» meg til å humre? Den er jo nesten helt lik originalen?
2019: Med dette er denne tålmodighetsprøven av et prosjekt – 1673 kvalitetslåter samvittighetsfullt samlet gjennom 10 år – fullført. Eventuelle musikkforskere fra fremtiden kan sende meg en pm hvis det er noe mer de lurer på.
Takk for oppmerksomheten og godt nytt tiår.
Kommentarer
Legg inn en kommentar