Gratulerer, Tronsmo!

Tronsmo Comix (Jippi Forlag, 2000). Forside av Jason

Tronsmo bokhandel fyller 40 år i disse dager. Begivenheten feires på både den ene og andre måten – samtidig som stedet trues av riving og tvangsflytting.

Det fikk meg til å komme på at jeg også har vært med på å hylle denne enestående, lille bula.

I 2000 sto Tronsmo som vanlig på randen av konkurs, og Jippi Forlag tok initiativ til et tegneseriehefte som skulle selges til inntekt for alle serietegneres favorittbokhandel. Mitt bidrag var en liten Jesper og Jonathan-serie. De tre sidene har ikke vært trykket noe annet sted siden, så dette er en fin anledning til vise dem frem igjen.

Jeg er ikke så glad i tegnestilen jeg hadde på den tiden, men hyllesten var i hvert fall ektefølt. Og jeg passer fremdeles på å stikke innom Kristian Augusts gate 19 hver gang jeg er i Oslo. Først stopper jeg ved musikkbøkene, så kikker jeg over hyllene med engelsk skjønnlitteratur før turen går ned de trange trappene til tegneserieavdelingen. Hvis jeg har god tid, rekker jeg også en runde blant kunstbøkene – og kanskje til og med historie-, politikk- og filosofi-hyllene – når jeg kommer opp igjen.

De overfylte lokalene har stemning og sjel, utvalget i alle avdelingene er overveldende og de som jobber der viser ekte engasjement for det de driver med. Tronsmo er kort sagt alt kjedebokhandlene ikke er. Og nettopp derfor er det viktigere enn noen sinne at denne unike kulturinstitusjonen får fortsette å leve.

Et par ting jeg har laget i det siste

Plakat i A2-format

Kunde: Imperiet AS

Flyer i A5-format

Kunde: LASH/OUT

Ny tegneserieanmeldelse: Guy Delisle

Fra den engelske utgaven av Opptegnelser fra Jerusalem

Like før jul lanserte jeg meg selv – på nokså ubeskjedent vis – som Fædrelandsvennens nye tegneserieanmelder. I tiden etter det har jeg gjort alt mulig annet enn å anmelde tegneserier. Først denne uken hadde jeg en ny en på trykk. Men det er i hvert fall nok en interessant serie jeg har fått skrive om – Guy Delisles Opptegnelser fra Jerusalem. Les hva jeg har å si om den her.

Sjekk gjerne også ut den forrige anmeldelsen, som handler om Skyttergravskrigen av Tardi.

Takk for musikken, Jason Molina

En spøkelsesaktig Jason Molina på Quart i 2007

I dag kom den triste nyheten om at Jason Molina er død, bare 39 år gammel. Det har lenge vært kjent at mannen hadde problemer, men i slike tilfeller skjønner man gjerne ikke hvor dårlig det virkelig står til før det er for sent.

Jeg ble først oppmerksom på denne formidable låtskriveren rundt midten av forrige tiår en gang. På den tiden var han noe av en husgud for nettstedet Pstereo.no, som jeg var en ivrig leser av og etter hvert også bidragsyter til. Molina og bandet hans, Magnolia Electric Co, spilte dessuten to flotte, men skammelig dårlig besøkte konserter her i Kristiansand under Quartfestivalen.

Jason Molina fortjener selvsagt et godt og grundig minneord, og jeg er sikker på at noen skriver på det i dette øyeblikk. Selv har jeg gravd frem noen gamle tekster fra arkivet. Et søk på etiketten «Magnolia Electric Co» her i bloggen gir en god del treff. De viktigste av dem er anmeldelsene av albumet «What Comes After the Blues» og EP-en «Hard to Love a Man», som begge stammer fra 2005. I tillegg skrev jeg en presentasjon slash hyllest for Quart i 2007.

I kveld skal jeg finne frem noen Molina-album det er alt for lenge siden jeg har hørt. Det er mange å velge blant. Mine favoritter er «Didn't It Rain» og «Magnolia Electric Co» med Songs: Ohia, «Trials and Errors», «What Comes After the Blues» og «Josephine» med Magnolia Electric Co, samt soloalbumet «Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go». Nykommere anbefales å sjekke ut denne fine spillelisten på Wimp.

Jason Molinas sanger – fulle av spøkelser og djevler, mystiske ulver og truende fugler, måne og mørke som de er – kommer ikke til å føles mindre ladede etter i dag.

Turboneger spessial

I forrige uke spilte Turboneger - eller Turbonegro som de heter nå for tiden - i Kristiansand. Jeg var på plass som Fædrelandsvennens utsendte, og skrev en anmeldelse som kan leses her. Det var en riktig bra konsert.

Mens jeg forberedte meg til skrivejobben - lyttet meg opp på det siste albumet og oppdaterte meg på historikken - slo det meg hvor lenge dette bandet faktisk har fulgt meg. De har aldri vært favorittbandet mitt eller noe sånt, men i godt over 20 år nå har de liksom bare vært der.

Første gang jeg ble obs på Turboneger - eller TRBNGR som de ofte kalte seg - var rundt 1990. Da var jeg med på å lage en fanzine som het Bizzarro, og der publiserte vi det aller første - jeg kødder ikke - intervjuet bandet noen gang gjorde. I 2003, da de kanskje var på sitt mest hypede, la jeg ut deler av artikkelen her i bloggen. Og det er rystende lesning den dag i dag.

Året før, altså i 2002, var jeg selvsagt på den etter hvert så myteomspunnede comeback-konserten på Quart. Men skal jeg være helt ærlig, ble jeg nok mer imponert av kristiansandslegendene Flying Crap den kvelden. Og den aller først konsertanmeldelsen jeg skrev, handlet om nettopp Craps opptreden. Den ble trykket i gratisavisen Stimuli under den catchy overskriften «Knulling, driting og heroin», og kan fremdeles leses her.

Flying Crap er verdt å nevne også fordi det finnes sterke bånd mellom dem og Turboneger. For eksempel ga de i sin tid ut en split-singel sammen og bandbildet på Turbo-albumet «Ass Cobra» er tatt utenfor Flying Craps beryktede hovedkvarter, Craphouse, her i Kristiansand.

Så sent som i 2007 var bandene i tottene på hverandre. I beste punk-ånd gikk Crap ut i VG og beskyldte Turbo for sellout, og Hank Von Helvete så seg nødt til å sette skapet på plass: «Bandkrig mellom Turbo og Crap? Det blir omtrent som å sette danskebåten opp mot en pionérjolle. Jeg skal si deg en ting: Hadde Flying Crap benyttet muligheten de hadde for ti år siden, ville det bandet vært så stort at Turboneger faktisk hadde hatt grunn til å frykte kritikk fra dem!»

Det samme året, altså i 2007, jobbet jeg for Quart. Jeg skrev forhåndsomtaler av bandene som skulle spille, og blant dem var selvsagt Turboneger - eller bare Turbo blant venner. Den teksten er bevart her.

Og nå har jeg altså skrevet om den siste, Hank-løse versjonen av bandet også. Her er dessuten noen eksklusive foto-outtakes fra uken som var:

Månedens kunstner

I hele februar stiller jeg ut tegneserieoriginaler på restauranten Til stede i Kristiansand.

For anledningen har jeg funnet frem seriesider som dekker en periode på nesten 20 år. Her er både gamle Forresten- og Fantazine-serier, klassiske Jesper og Jonathan-serier, ennå upubliserte Brakk-serier og nyere serier som Bob og jeg og Norwegian Noir.

Til stede ligger midt i Markens gate. Det er veldig hyggelig der, og maten skal være både sunn og god. Vær bare obs på at enkelte av seriesidene inneholder grafiske fremstillinger av stump vold, oppkast, onani og banning. Det kan med andre ord være lurt å se an utstillingen før du velger hvor du vil sette deg ned med den økologiske linsebiffen din.

Ingunn er kurator for utstillingen. Hun er mye skarpere i virkeligheten enn dette bildet gir inntrykk av.

Fasiten for musikkåret 2013 tar form

Ting skjer fort i våre dager, og jeg har for lengst begynt arbeidet med Fasiten for musikkåret 2013. Så langt teller den fattige 15 låter – 14 i Wimp-versjonen – men den kommer selvsagt til å vokse seg stadig større og mer uregjerlig etter som ukene går. Fjorårets liste endte opp med en spilletid på over et døgn, så jeg anbefaler at du klikker på «subscribe»-knappen først som sist.

Spotify-brukere finner Fasiten her, og Wimp-folk finner den der.

Jeg minner også om at jeg minst en gang i uken legger ut nye musikkanmeldelser i en egen blogg. Så langt i år har jeg skrevet om platene til Graveyard, Kris Kristofferson, Yo La Tengo og Aaron Neville. Dessuten har jeg vært på konsert med Tønes.

Alle terningkastene ligger i det øvre sjiktet. Dét betyr selvsagt bare at 2013 ligger an til å bli et nok bra musikkår.

Fasiten for musikkåret 2012 er klar

Fra gårsdagens Fædrelandsvennen.

Noe av det beste med å være musikkskribent i ordentlig avis, er at man får sette sin private årsbesteliste på trykk. Hver og en står selvsagt fritt til å gjøre seg opp en egen mening, men det er min liste som står der i avisen, svart på hvitt – som noe offisielt, som en fasit.

Tji-hi!

Det eneste dumme er at jeg synes det er nesten helt håpløst å lage slike lister. Musikk er, som jeg pleier å si, ingen målbar størrelse. Dermed blir det absurd å skulle rangere en masse ulike artister og album i forhold til hverandre. Samtidig er det unektelig ganske gøy. Noe skal man jo ha å krangle om.

Til listen som sto i Fædrelandsvennen i går måtte jeg begrense meg til tre album. Her er en utvidet versjon utarbeidet eksklusivt for roysobstad.com:

1. Mark Lanegan Band: Blues Funeral
2. Bill Fay: Life Is People
3. First Aid Kit: The Lion's Roar
4. Tønes: Sån av Salve (min anmeldelse)
5. Thåström: Beväpna dig med vingar
6. Iris Dement: Sing the Delta
7. Lambchop: Mr. M
8. Father John Misty: Fear Fun
9. Dr. John: Locked Down
10. Chris Robinson Brotherhood: Big Moon Ritual (min anmeldelse)

Alle disse er selvsagt også representert i Wimp- og Spotify-spillelistene jeg nennsomt har satt sammen i løpet av 2012. I tillegg kommer de rundt regnet 175 artistene som ikke fikk plass på topp 10 – fra The Shins via Gojira og The Weeknd til Leonard Cohen. Den samlede spilletiden er på over et døgn, så jeg foreslår at du setter av årets siste par dager til lytting og fordypning. Det er mye fint å høre, nemlig.

2012 oppsummert

Fædrelandsvennen på besøk hjemme hos meg i januar. Foto: Siri Hardeland

I løpet av romjulen kommer jeg til å skrive en egen post om musikkåret vi har lagt bak oss, men den store oppsummeringen av året her på bloggen tar jeg like godt nå.

2012 var et begivenhetsrikt år for meg, og jeg postet dobbelt så mange ganger som i 2011. Her er topp- og bunnoteringene:

Første gang jeg så Ulvene i korridoren utstilt i en butikk, 

var det plassert mellom jentebladene hos Narvesen på Oslo S.

• Januar: Helt i slutten av årets første måned kom mitt 48 sider lange tegneseriehefte Ulvene i korridoren endelig ut. Da var det ganske nøyaktig to år siden jeg begynte å pusle med det.

• Februar: Fokuset er på tegneserielansering. Jeg gjør intervjuer med Fædrelandsvennen og D2, det er lanseringfest i Oslo og Serietreff i Bergen. 72 sider med bonusmateriale til utgivelsen blir dessuten gjort tilgjengelig i PDF-format.

• Mars: Utover våren skriver jeg stadig oftere musikkanmeldelser for Fædrelandsvennen. En av tekstene jeg er mest fornøyd med, er den om Stein Torleif Bjella-konserten.

Vibeke og jeg på ARoS Kunstmuseum i Århus rundt påsketider.

• April: Jeg har skrevet sporadiske musikkanmeldelser i Fædrelandsvennen siden 2009, men fra og med slutten av april i år skriver jeg om en plate i uken. Den første i rekken handler om avskjedsalbumet til The Soundtrack of Our Lives.

• Mai: På vårparten resirkulerer jeg noen gamle serier til glede for nye lesere og skriver en konsertanmeldelse som avstedkommer sinte leserbrev fra Yngwie Malmsteen-fans i Vennesla.

Paneldebatt under OCX med Karstein Volle, Øyvind Holen og Kristian Hammerstad.

Aksel Kielland var ordstyrer.

• Juni: For første gang er jeg del av det offiselle programmet under Oslo Comics Expo, og kan ikke bruke riktig hele helgen til å gå på fylla.

• Juli: Før jeg tar sommerferie, er jeg utsendt reporter på Supersonic-festivalen i Kristiansands nye kulturhus Kilden. Der skriver jeg om First Aid Kit og Sharon van Etten.

• August: Når jeg kommer hjem fra sommerferie, blir det klart at jobben min i Laboremus ryker. Etter til sammen 15 år med bokproduksjon, blir jeg brått nødt til å tenke nytt. Jeg bestemmer meg for å gi frilanslivet en sjanse, og driver litt egenreklame.

Med Rune og Ronny i London i september.

• September: En helt ny tegneserie fra meg ser dagens lys på midtsidene i Le Monde Diplomatique.

I Was a King og plakaten jeg laget for dem.

• Oktober: Frilansingen går slett ikke så verst. Jeg har det tidvis travelt, og lager blant annet konsertplakat for Tønes og I Was a King.

• November: Blogging er lavt prioritert. Men jeg gjør alle musikkanmeldelsene mine fortløpende tilgjengelige i en egen blogg. I november er jeg blant mye annet på konserter med Anne Marie Almedal og Valentourettes, og jeg anmelder julealbumet til hora Rod Stewart.

• Desember: Den logiske konsekvensen av at jeg mister jobben, har tegneseriebakgrunn og skriver stadig mer for Fædrelandsvennen, er selvsagt at jeg begynner å skrive om tegneserier for Fædrelandsvennen. Den første tegneserieanmeldelsen min sto på trykk denne uken, og handler om Tardis «Skyttergravskrigen».

Her er tidligere års oppsummeringer: 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011.

Tegneserieanmeldelse: Tardi

På tirsdag debuterte jeg som tegneserieanmelder i Fædrelandsvennen. Etter at jeg nå er rimelig godt etablert som musikkskribent og siden jeg jo har fusket i serieskaperfaget i alle år, virket det å skrive om tegneserier som det logiske neste skrittet. Og avisen har vel ikke hatt serieomtaler siden Walter Wehus sine dager, så det er hyggelig å kunne fylle et hull på litteratursidene.

Første anmeldelse tar for seg den franske mesteren Tardi og hans monumentale Skyttergravskrigen. Les den her.

Så nå får jeg altså betalt for å gjøre det jeg alltid har gjort: Ligge på sofaen og lese tegneserier. Det føles som om brikkene begynner å falle på plass.